Skreda i Spirvika i Ersfjorden

 

Av Ruth Pedersen, Rekvika

Oppdatert 2016-01-25.

 

Far min, Rudolf Johansen, var fødd (12.3.1885) og oppvaksen på Spirvika i Ersfjorden. Der skjedde det ein tragedie den 4. April 1906. Klokka tolv midnatt gikk der ei stor snyskreda som tok huset av grunnmuren og førte det ned på fjæra. Stokkar blei brotne i nordveggen, og huset blei fylt med snysørpa. Tre søstre av far sette livet til. Det var Berntine Andrea Eline, 12 år, 1 månad og 6 dagar gammal, Laura Amanda Cesilie, 9 år, 7 månader og 10 dagar gammal, Amanda Lovise, 4 år og 5 månader.

Far var 21 år då. Han var borte på fiske, visstnok på Finnmarka, og det var også Karl, bror hans. Far snakka aldri med oss om denne hendinga og for øvrig veldig lite om barndommen sin.

Farmor hadde vore oppe om natta, visstnok fordi at Konstanse, tvillingen til Amanda Lovise, hadde vore urolig om natta. Konstanse sov saman med bestemor og bestefar, Anna og Johan Rasmussen. Sidan Konstanse var vaken om natta, hadde ho litt klede på seg.

 

 

Spirvika 1972. Her ser vi muren til et av husene. Et snøskred den 4. april 1906, raserte husene og folkene flyttet fra stedet. Tre personer omkom. På andre siden av fjorden ses fjellene hvor det store snøskredet gikk den 28. november 1980, og hvor Erling og Agnar Paulsen omkom, da de skulle til å drage kveitgarn mellom Myrneset og Revbergneset. Foto: Jan A. Brox.

 

Rett før skreda gikk i Spirvika, hadde farmor sagt at skreda går så valdsamt bortpå nordsida. Det hadde plutselig blitt slik levêr, og etter som eg har forstått, var det mykje sny det året. Bestemor hadde gått bort til vindauget, og då fikk ho sjå at skreda kom nedover lia. Ho sette i å rope ”Herre Gud, no kjem skrea!” og slik eg har forstått det, så kom ho seg ut og unna skreda.

Tante Konstanse har gjengitt etter bestefar at han kom seg ut mellom nokre innbrotne plankar, og han fikk berga Konstanse med seg. Dei andre barna låg lå loftet og sov. Jentene låg på kjøkkenloftet. Etter som eg har forstått, var det dragaren i midten av huset mellom kjøkkenloftet og stueloftet som brotna av, og jentene hamna ned i kjøkkenet eller i stua. Rommet var fylt med snysørpa, og slik sette jentene livet til. Sonene Hagbart og Edvart, som låg på den andre sida, klarte dei å berge. Dei var ein del forslått.

Til alt hell stod gammelstua framleis, og der hadde dei ein del klede hengande som dei fikk på seg. Huset som blei tatt av skreda, var nytt. Det var berre andre vinteren som dei budde i det huset. Året før hadde det gått ei skreda. Ho hadde delt seg og ikkje gått ned til huset. Denne skreda som gikk no, trefte ikkje fjøsen. Året før hadde skreda gått på fjøsen, men ikkje tatt han.

Dei prøvde å leite etter jentene, men hadde lite å hjelpe seg med, så dei måtte gje opp. Bestefar hadde visstnok ikkje noko på føtene anna som strømpar. Dei tok så på vandring til Sandholmen, det var nok ein fire kilometer å gå. Det var svært ulendt terreng og sny. Konstanse som var lita, måtte dei bere, det måtte vere ein fryktelig mars.

På Sandholmen hos Jensina og Nikolai blei dei godt mottatt. Nikolai var bestefar Johan sitt søskenbarn.

Om morgonen gikk bestemor Anna på Holmen (nedom garden Sandholmen) og hua over til Myrneset om hjelp. Bestefar Andreas på Myrneset var borte på fiske, men Gerhart Jensen, som då budde på Myrneset, var heime. Dei hørte bestemor si huing ifrå Sandholmen og kom til hjelp.

Gerhart var vel ute og gikk. Han hadde i allefall vore på Haugen og sett at det hadde gått skreda i Spirvika. Han hadde komme inn til kona Sesilie og sagt ”Store Gud, skrea har gådd i Spirvika! Dær e slætt, skrea har tadd huse!” Dette har Karine Dypfest, dotter til Gerhart og Sesilie, fortelt meg. Ho fortelte meg også noko anna. Som før nemnt, hadde det jo blitt levêr. Dei hadde ei snyskuffel ståande utfør døra. Om kvelden då dei satt inne, så hørte dei sånn ekkel dryping på denne skufla. Sesilie sa til eit av barna at det skulle gå å sette den skufla inn i svala eller var det bislaget, for det var så irriterande å høre på den takdropen på skufla. Skufla blei sett inn, men det forunderlige var at framleis hørte dei denne lyden av dryping på skufla, og den som var ute og tok inn skufla, sa at det var ikkje nokon takdrope som draup på skufla då ho stod ute. Men nok er det, den skufla blei brukt til å måke fram dei omkomne jentene frå snymassane.

Bestefar og bestemor blei å komme til Myrneset og holde til der, for på Sandholmen var det så trongt om plass. Dei hadde så lite eit hus. Konstanse var igjen på Sandholmen, for dei var så glad i ho, og Konstanse hadde alltid så godt for dei på Sandholmen.

Dyra blei ført til Myrneset, og bestefar Andreas hadde ein god tømra sommarfjøs, og der hadde dei dyra. Høy hadde dei nok av sjølve, for fjøsen var jo ikkje tatt.

Utpå våren var mor (Harda, dotter til Andreas på Myrneset, som seinare blei kona til Rudolf, sonen til Anna og Johan) med bestemor Anna inn til Spirvika, og då fann dei lampa som hadde honge i taket. Ho var ikkje knust, og stod på ein stein i fjæra. Mor fikk den lampa, ei såkalla ti-linjerslampa, og vi hadde ho på Myrneset til etter at eg blei vaksen

 

 

Sletta/Hesjeneset ved Sandholmen. Bolighuset er dels oppført av materialer av det raserte huset i Spirvika etter snøskredet 4. april 1906. I Spirvika på den tida bodde Anna og Johan Rasmussen med familie. Tre av døtrene omkom i dette skredet. Etter skredet flyttet de hit til Sletta. Anna og Johans eldste sønn, Karl Johansen (i dagligtale kalt Karl Spirvik) overtok husene etter foreldrene. I dag (2007) er alt borte. Bildet utlånt av Aud-Kirsti Pedersen, Rekvika.

 

Huset i Spirvika stoppa jo nede på fjæra. Det blei rive, og det som var brukbart, blei bygd opp i det huset som bestefar og bestmor busette seg i på Sletta innom Sandholmen. Huset stod til lenge etter andre verdskrigen.

Tante Konstanse var på besøk hos meg 31.7.1986, og vi snakka ein del om denne ulykka. Ho fortalte at bestemor hadde sagt at då dei grov fram barna som omkom i stua, så satt Berntine, som var den eldste i senga. Ho hadde truleg prøvd å komme seg opp.

Konstanse var som før nemnt, fæl til å skrike om natta, og det hendte at bestemor måtte klappe kaka og steike til ho om natta, for ho ville ha mat. Ho skylte på at ho var svulten når ho skreik om natta. Karl, eldste bror hennes, brukte å kalle ho for ho Sikkerisari – det var på grunn av skrikinga hennes.

Bestefar Johan fikk ein knekk etter denne hendinga. Føtene hans blei oppskorne på glasbrott og stein ulykkesnatta, og tapet av tre barn og eit nybygd hus, sette spor som prega han for resten av livet.