”Skjærodden”-tragedien

 

Av Jan A. Brox

Oppdatert 2015-10-20.

 

Vinteren 1959 var en uværsvinter av de sjeldne. Lavtrykkene stod i kø sør i Atlanteren og feide nord langs kysten av Nord-Norge i flere måneder. Den ene kulingen og stormen avløste hverandre i raskt tempo. Vindstyrke opp i orkan ble registrert flere ganger. Flere båter gikk ned, og mange kom i vanskeligheter på fiskefeltet og måtte ha assistanse. 18. februar sendte Værvarslinga for Nord-Norge ut storm- og kulingvarsel nr. 100 siden årsskiftet. Avisa ”Nordlys” skriver den 17. januar om tre bankbåter, ”Vikheim”, ”Jakob Haugen” og ”Drott” som kom inn til Lothar Kjærs anlegg i Tromsø for levering. De hadde hatt en hard heimtur fra Hjelmsøybanken med liten orkan utenfor Ingøya på formiddagen dagen før. Likevel hadde de brukbare fangster tatt i betraktning de elendige driftsforholdene. Dette var det samme uværet som traff ”Skjærodden” nordvest av Hjelmsøya fredag 16. januar 1959.

 

MK ”Skjærodden” av Hillesøy deltok i fisket fra Sandvikvær på Hjelmsøya denne vinteren. Fredag den 16. januar gikk det fryktelig galt – to mann blei skyllet på sjøen og blei borte. Dagen etter skriver både avisa ”Tromsø” og ”Nordlys” om tragedien. Riktignok skriver ”Tromsø” at dette skjedde i Sørøysundet, men det riktige er Breisundet mellom Hjelmsøya og Havøya. Skipper om bord i ”Skjærodden” da dette hendte, var Henry Solbakken fra Hillesøya.

 

 

MK ”Skjærodden” fotografert fra dampskipskaia i Svolvær vinteren 1952. De er på notfiske i Lofoten. I bakgrunnen sees Svolvær Sildeoljefabrikker på Kuba. Fremst i baugen står Henry Solbakken, Hillesøya, og bak han Karl Voll, Sommarøya. På dekket til høyre Hilmar Jakobsen, Storsletta og til vestre Salvinius Berntsen, Hillesøya. I rorhuset eier og skipper Nikolai Kasthaug, Hillesøya. Bak på nota på hekken er ikke Henry Solbakken sikker på hvem det er, men en av dem er hans bror Ingbert Solbakken, Hillesøya.

Tekniske data: Fartøyet er bygget i tre i 1950 og fikk reg.no. T 49 HS i merkeregistret. Lengde 60,4 fot, bredde 17,0 fot og dybde 8,2 fot. Brutto tonnasje 43 og netto tonnasje 16. Motorkraften ble besørget av en Brunvoll dieselmotor på 84 hk, ny 1950. Eier Nikolai Kasthaug, Hillesøya, m/flere. Nikolai er far til Solbakken-guttene. Bildet er tatt av en fotograf for ei avis. Originalbilde eies av Henry Solbakken, Sommarøya.

 

En dag i slutten av april 2007 sitter Henry og jeg ved kjøkkenbordet i hans og Anne Lises heim på Sommarøya. Ute er det nordvest laber til frisk bris med tette snøbyger. Det gir assosiasjoner til det som hendte på finnmarkskysten for snart 50 år siden, bare med den forskjell at det den gang var nordlig liten orkan, tett snødrev og mørkt. Jeg har fått lov til å komme til han og få denne hendelsen fortalt av han. Det er gått lang tid, og noe har han glemt i årenes løp, men noe sitter likevel som spikret. Henry er en rolig og sindig kar som ikke taler med store ord. Lavmelt og rolig forteller han om det som skjedde denne januarnatta. Jeg skal her prøve å gjengi det Henry fortalte.

 

Vinteren 1956–57 tok han fiskerfagskolen i Honningsvåg og etterpå var det militæret. Høsten 1958 overtok han etter faren Nikolai Kasthaug som skipper om bord i ”Skjærodden”. Det blei sildefiske denne høsten. Nå var det ingen skårunge som overtok skuta. Han hadde allerede flere sesonger bak seg på garn-, line- og notfiske med ”Skjærodden”. Han kjente skuta og var fortrolig med den. I de første dagene i januar 1959 så alt lyst ut for den unge skipperen – han var bare 22 år. Han hadde et forholdsvis ferskt skippersertifikat i lomma, og han hadde nyss fått seg kjæreste, ei lyshåret jente fra Sørfjorden, Anne Lise Slettnes. Nei, der var ingen truende skyer da de klargjorde båten for linefiske.

 

Henry forteller:

Vi hadde klargjort båten for linefiske, og den 5. januar tok vi laust fra Sommarøya og gikk til Sandvikvær på Hjelmsøya. Vi var åtte mann om bord, fire var mannskap på båten, og fire skulle være landmenn i Sandvikvær. Deres oppgave var å greie og egne bruket, være med på sløying når vi leverte fangsten og gjøre annet forefallende arbeid. Foruten meg var det min bror Ingbert, Rolf Jørgensen, Storsletta, Odd Kristoffersen, Storsletta, Salvinius Berntsen, Hillsøya, Einar Georgsen, Kaldfjorden, Evald Hansen, Sommarøya og min yngste bror Hilmar. De fire siste skulle være landmenn. Ingbert var maskinist

 

Her vil jeg skyte inn hva Odd Kristoffersen fortalte:

”På turen nord mot Skjervøya skulle jeg koke middag. Potetkasserollen stod på kok. Under styret i byssa gled jeg på ståldørken og kjørte venstre armen opp i den kokende potetkasserollen med det resultat at jeg forbrente armen stygt. Vi gikk da inn til Skjervøya, og på sykestua der fikk jeg lagt på en bandasje. Men på turen videre ble det bare verre, så det ble bestemt at vi skulle gå inn til Havøysund og la de på sykestua se på saken. De konstaterte at jeg hadde tredjegrads forbrenning. Jeg ble derfor innlagt på sykestua. Salvinius skulle egentlig være landmann, men han gikk inn i min plass om bord, så de ble bare tre på land. Jeg lå på sykestua i Havøysund da de fikk dette bråttet utfor Geitingan.” 

 

Når vi valgte å gå til Sandvikvær, så var det fordi det var kort vei til feltet – bare et par timers gange. Utafor her var det lang vei å gå, og vi vurderte båten som litt for liten til å drifte så langt ut fra kysten, derfor falt valget på Sandvikvær. Turen nordover gikk i stort sett godt vær. Vel fremme i været, leide vi egnarbu og gjorde oss klar for å begynne drifta. Denne egnarbua hadde køyer og kokemuligheter, så landmennene bodde i egnarbua.

 

Torsdag den 15. januar ble det meldt nordlig storm utpå fredagen. Vi hadde 30 stamper line til vatning, så vi bestemte oss for å gå tidlig ut. Allerede ved midnatt natt til fredag tok vi laust og gikk ut. Vi var de eneste som gikk ut. De andre båtene som driftet fra Sandvikvær, var mindre båter, og de gikk saktere enn oss, så de valgte å ta landligge.

 

Turen ut til feltet og første delen av draginga foregikk i godt vær. Da vi hadde ca. en tredjedel igjen av halinga, kom nordavinden med tett snødrev. Den var som sluppet ut av en sekk, og den kom langt tidligere enn meldt. Den økte på etter hvert, og da vi var ferdig med draginga, var det i hvert fall full storm. Vi hadde enn 3–4000 kg fisk i rommet, så vi hadde god stabilitet da vi var klar for å starte på turen til land.

 

I det tette snødrevet og mørket ble vi fort enig om at det var for risikabelt å ta seg inn Akkarfjorden til Sandvikvær. Det var ikke enkelt å treffe munningen av fjorden uten radar. Navigasjonsinstrumenter den gang var ikke rare greiene – det var kompass og klokka. Vi bestemte oss raskt for å gå til Havøysund. Dit var det rett kurs fra feltet. Etter hvert bygde det seg opp svær sjø. Området er kjent for sterk strøm, så det var ikke bare vinden som var årsaken til det svære sjøføret. På turen fra feltet oppholdt vi oss alle fire i styrehuset, og på grunn av værforholdene gikk vi med sakte fart. I det tette snødrevet og mørket var det ikke så enkelt å ha utsikt fremover fra styrehuset. Ingbert og Salvinius bestemte seg for å gå ned på dekk og fram til lugarkappa for å holde utkikk.

 

 

Oversiktskart over området rundt Hjelmsøya og Havøysund hvor MK ”Skjærodden” mistet to mann i 1959.

 

I fire–femtiden på natta var vi omtrent vest av Geitingan, noen skjær utfor Geitingodden på vestsiden av Hjelmsøya. Vi hadde nettopp fått et glimt av lykta på vestenden av Havøya da en kjempebølge slo inn over båten aktenfra og satte båten så djupt at vannet rant inn gjennom det halvåpne vinduet i styrehuset. Maskinromsdøra blei sprengt, og mye vann rant ned i maskinrommet. Rolf og jeg som stod i styrehuset, trodde aldri at båten skulle komme opp igjen. En ting er sikkert at hadde ikke romluka holdt, så hadde det vært ute med oss. Etter noen lange minutter kom båten opp, og alt laust på dekk er borte. Det samme er de to framme ved lugarkappa. Det blei straks slått bakk i maskinen, og i et kort øyeblikk fikk vi et glimt av de to i sjøen. Vi fikk snudd båten, men kom opp i lo av de to, og det er umulig å hive ut line eller annet redningsmateriell i den kraftige vinden. Da vi omsider kom opp i le, var de borte.

 

Vi begynte straks letingen etter de to, men i den kraftige vinden, snødrevet og mørket var det en nesten håpløs oppgave. Like etter kom vi i kontakt med ”Vikheim” som driftet lenger vest og som nå var på tur til Tromsø med fangsten. De kom til og deltok i letingen. Samtidig ble redningssentralen i Honningsvåg varslet. De to redningskøytene ”Haakon VII” og ”Ole O. Lian” gikk straks ut og deltok i søket. ”Ole O. Lian” hadde ikke radar, så den måtte følge like etter ”Haakon VII”. Vi og disse tre andre fartøyene søkte til ut på formiddagen uten resultat.

 

Vi gikk da inn til Havøysund og ble liggende der til dagen etter mens uværet raste. Noe av det første vi gjorde i Havøysund, var å ringe familiene til mannskapet og fortelle den tragiske nyheten. Også andre skulle ha beskjed. Nå var ikke telefonen den gang som i dag. Den var manuelt betjent med telegrafstasjoner. Man måtte bestille samtalen hos den lokale stasjonen, og så var det å vente til kontakt blei opprettet. Dette kunne ta tid – et kvarter til en halv time var ikke uvanlig. Til dette fikk vi god hjelp av fiskebåtreder Johannes Olsen i Havøysund. Han bistod oss under disse tragiske omstendigheter.

 

Dagen etter kom min far nordover med hurtigruta og var med ut på søk. Vi og redningskøyta søkte langs land ved Havøya og Hjelmsøya, men det var resultatløst. Etter avsluttet søk gikk vi til Sandvikvær og tok om bord bruk og børnskap, samt landmennene og gikk heim. Det var første og siste sesongen vi driftet fra Sandvikvær. Nå kan man vel ikke kalle det en sesong, den varte bare 9–10 dager.

 

Salvinius var 68 år og Ingbert 28 da de så tragisk forsvant på havet. Det er satt opp minnestøtte over Ingbert på kirkegården på Hillesøya.

 

Hvordan taklet du denne hendelsen i ettertid?

Ja, det var tungt. Man blei på en måte handlingslammet. Vi blei liggende stille med båten til utpå sommeren da vi begynte på seien. Den gangen var noe slikt som kriseteam ikke oppfunnet. Vi måtte kjempe oss gjennom det som best vi kunne. Nå kan man si at det var ikke så uvanlig at folk satte til på havet. Man var på en måte fortrolig med det, selv om det i 1950-årene ikke hendte så ofte som før i tida, men det hang igjen fra tidligere tider denne vissheten om at det kunne skje. Med ungdoms pågangsmot og støtte fra familie og naboer kom man seg gjennom det. Men tungt var det, det skal innrømmes.

 

Du ble ikke skremt fra å fortsette som fisker?

Nei, jeg kan ikke si det selv om denne hendelsen lå i bakhodet. Det var nå dette jeg kunne, og så var man sin egen herre og hadde friheten som følger med det. Nei, det kunne ikke bli noe annet, avslutter Henry.

 

I Sandvikvær var det to fiskebruk, begge eid av Petter Berg. I 1967 gikk fiskebrukene konkurs, og med i konkursen gikk ikke bare fiskebrukene, men også telegrafen, butikken og posten. Over natta var været ubeboelig, og året etter var stedet fraflyttet.

 

Petter Bergs datter, Gerd Stabell, Havøysund, sier til NRK Finnmarken den 12.7.2004 at stedet hadde, foruten det som er nevnt før, skole og ungdomshus, og at det da bodde ca. 100 personer i været. Tørrfiskkrisa på midten av 1960-årene førte til at faren måtte gi seg, og en konkurs var uunngåelig.

 

Det som skjedde i Sandvikvær, har vært diskutert i ettertid. Det er og skrevet bok om saken. Boka heter ”Tilfellet Sandvikvær” og er skrevet av Reidar Nilsen. Den kom ut i 1975.

 

Ingalill Olsen, Havøysund (ordfører i Måsøy kommune), sier det slik:

”Når alt er konsentrert på en eller få hender, kan det bety finansiell styrke i det ene øyeblikket, men også total kollaps i det neste. Tilfellet Sandvikvær har lært oss måsøyværinger en god del som ikke har med finansiell struktur å gjøre, men noe om menneskets ødeleggelsestrang. Været lå der fraflyttet, men intakt, mye brukt til nød- og liggehamn for fremmedflåten. I løpet av kort tid ble nesten alle hus ødelagt, ruter knust og innbo rasert. En som sov på loftet i sitt eget hus, opplevde at noen var i full gang med å knuse alt i første etasjen. Tilfellet Sandvikvær får meg til å falle i undring over menneskenes evne til å bygge og skape noe på den ene siden, kombinert med en pervers ødeleggelsestrang på den andre siden.”

 

Sandvikvær ligger fortsatt innerst i Akkarfjorden på Hjelmsøya, men i dag er det stort sett bare ruiner som vitner om ei tid som en gang var.