Min livserindring

 

av Herman Meier Salamonsen, Edøya.

 

Oppdatert 2016-01-25.

 

Denne historien er fortalt av Herman Meier Salamonsen, Edøya, og er etter det jeg har fått opplysninger om, ført i pennen av Ivar Johannessen, Greipstad, der Herman levde sine siste år.  Dokumentet skal være funnet under en rydding av et gammelt hus i Botnhamn. Da jeg hadde lest halvdelen av første siden, slo det meg at dette måtte skrives om på ”normalt norsk”, men da jeg hadde lest gjennom hele skrivet, fant jeg ut at her bør man beholde den originale teksten da ord og uttrykksmåten er tilnærmet slik den ble fortalt. Noen ord og uttrykk er i årenes løp gått ut av bruk, og kan være vanskelig å forstå i dag. Dette gis det forklaring på underveis. Forklaringene er satt i parentes og kursiv. Historien bærer preg av at Herman er gammel og mett av dage, som det het før i tiden, og ser fram til siste stopp i livet.

Historien må derfor ses i lys av dette.  Det er en sterk avslutning på Herman sin fortelling.

 

Oktober 2006.

Jan A. Brox

 

Herman Meier Salamonsen forteller:

 

Eg er født på Gavlen den 24. mai 1870. Far min, Salamon Jakobsen, var fra Buvika. Han var en liten mann, tynn og bleik med svart hår og skjegg. Han var bestandig så plaga med ondt i magen og døde av det da han var sytti år gammel. Far hannes het Jakob Salamonsen og var fra Bergen. Han ble tatt til Engenes og oppfostret der fra han var liten gutt og frem til han giftet seg med sin fostersøster og flyttet til Buvika. Dem bodde her ned med fjæra like ved Gårdselva. Dem hadde ikke fast jord (eide ikke jorda), men brukte å ha ei ku og noen sauer. Mor mi var fra Buvika og het Martine. Hun var alminnelig stor og før, lyslet og bliaktig (let =enn lett ‘farge’, her er det nok hud- og hårfarge som omtales, bliaktig ‘blid’). Hennes foreldre bodde ut i Vika og hadde gårdsbruk der. Mor mi bodde hos meg siste året hun levde, da var eg i tredveårene.

Vi var åtte søsken, fem søstere og to brødre, alle eldre enn meg. Søstrene mine tjente etter tur i Laukvika hos Matheson som drev handel der. Vi var alle vel anskrevet (ansett) der i huset. Da søster mi ho Emelia var enke første gangen, bestyrte hun handelen hannes Matheson i Øyfjordværet. Vi solgte og kjøpte alt vårt i Laukvika.

Eg gikk på skole mest på Heimdal, han Ole Åker var lærer. Han eide gården og holdt losji for skolebarna. Det var vist ikke mere skole en noen uker tre, fire ganger i året. Vi lærte nu så meget religion, lesing, skriving og regning at alle som hadde litt nemme, (evne) har klart seg bra siden.

Den våren eg var 15 år, førte far meg til Tromsø i konfirmasjon. Eg hadde hus hos ho Hendrikka som var bryggemann hos Sedolf Ebeltoft. Ho bodde på øversida av gata nedpå Stranda hvor salgslaget (Nord-Norges Salgslag) nu har bygd. Det var mi artigste tid den våren. Vi var mange gutar og gikk i fire vikke (hadde konfirmasjonsundervisning i fire uker). Det var fint vær, og det var nytt for meg å være i byen.

Den helga eg ble konfirmert, kom han far og ho mor til byen på sekstringen vår. Dem hadde meget tøy og gods med seg. Eg huske hvor vi bar og trillet opp til Hendrikka sitt hus. Eg fikk klær og var fin. Han Erik Andresen som var gift med ei som het Margrete, ho var kjent for sin store skjønnhet, kom i konfirmasjonenslag hos oss.

Han Erik var fra Gavlen og var fadder på meg. Seinar rodde han som fløttmann på Tromsø hamn, og eg snakka ofte med han. Bror hannes het Simon Andresen, han var toller på Tollboden, og eg var godt kjent med dem. Far demmes Andreas Jonsa, var einaste og nærmaste naboen vår da eg vaks opp. Det var slike jæve folk både da og seinar. Det var god fiskeplass ved Gavlen, og vi rodde og hengte meget fisk heime. Vi hadde otersakser ut med landet, det var mange ting å ta vare på.

 

 

Herman Meier Salomonsen, Edøya, 1870 – 1955. Bildet er tatt mens han bodde på Greipstad. Originalbildet er lånt av Svein Norum, Sommarøya (Edøya).

 

Jorda var slik at vi hadde fire kyr og kanskje ti – femten sauer og hest. Hund brukte vi å ha, men aldri katt. En gang kom det ei rekande over fra Vang, men den skaut eg straks vi såg den.

Brendselet tok vi fra skogen, og vi brukte å ha kretturfór nok. Det var en vår moderen syntes det minket for fór, og vi reiste til en stor dal innfor Galnslott og hentet skav (rogn). Vi var med han far alle vi barna som var heime, søstrene mine var nær voksne da, det var en forferdelig tur. Der inne var det meget sne, og vi grynte og drog på de skavbuskene og store stranger for å få dem i båten. Alle var lei før vi var ferdig, og det arbeidet blev ikke gjort flere ganger.

Huset var gammelt, og det var mit (mjuk borebille) i det, men vi hadde det godt og vaks opp til sterke frie mennesker alle.

Det låg folk til rors hos oss om høstene, og det var så artig når det gikk godt på sjøen. Kveite fisket vi om høsten mest til eget bruk. Vi brukte va (vad ‘kveitline’) etter den og lina etter torsken.

Det året eg var sytten år, rodde eg i Mefjordvær med han far. Han eiet rorbu der på berget ytterst i været. Det var ei lita bu, men god og varm. Vi hadde kokovn inne. I skottet (bislaget) var det ikke tell (golv). På forsommaren hentet vi fisken, den skulle selges i Laukvika. Vi var uheldig og veltet oss på Baltsfjorden, så fisken blev våt, men vi berga alt. Seinar på sommaren blev han far sengeliggende og døde. Eg beholdt bua i Mefjordvær, men gjorde så lite bruk av den at eg solgte den siden.

Det året eg var atten år, var eg med en rossfjording til Lofoten. Eg skulle møte i Rossfjorden i januar. Eg rodde på en færing med kostkista og tøyet mitt fra Gavlen og innover, men det rauk opp til så hård austavind at eg kom ikke lengre enn til Tennskjær. Der blev eg liggende ei vikka (uke) og vente. Så kom rossfjordingen og tok meg, men vi måtte ta land på Bakkejorda for vinden blev så sterk igjen. Der låg vi ei vikka. Så blev været slik at vi rodde til Lofoten. Det var et alminnelig fiskeår.

Seinar rodde eg i Hillesøya mange vintra. Vi hadde hus hos ho Karoline og mannen hennes han Jørn (Jørgen Martin Jørgensen, opprinnelig fra Buvika og det er Karolines tredje ektemann, han ble kalt Jørn). Vi var tre–fire båter med fire mann i hver som holdt oss i lag med husfolket. Det var trangt og plagsomt, men alle gjorde sitt til for at alle skulle klare seg. Vi rodde på halvfjærerømminger med råseil. Vi var vestover Svendsgrunnen og Skreigrunnen. Alle år var ikke like god. Agnsild hentet vi i Ersfjorden og Malangen. Enkelte sjeldne ganger i Kattfjorden. Vi skiftet om å hente sild vi båtene som rodde i lag (ro, her: ‘drive fiske’).

Tidlig om morran rodde vi, og seint om kvelden kom vi på land, da prekeverte vi fisken. Vi saltet i en sjå bort på berget, dit bar vi fisken i bårer. Hjellen stod litt nærmere, men vi bar fisken dit òg. Levra kjøpte han Jørn. Han låg i kov og vind bort i fjæra og dampa levra, vi såg varmelågen i mørke.

 

 

Gammelgården på Edøya 1987.  Her var det Herman med familie bosatte seg.  Huset vi ser er bygget langt senere og tilhører Edøy-familien. Til venstre ses litt av Gårdsholmen.

 Foto: Jan A. Brox.

 

Det var i den tida folk byttet råseil med sneseil og listerskøyter. Det var en ny måte å seile, og ingen var vant med det. Annet hvert år i åtte år forliste det en båt med fire mann fra Hillesøy. Det var seglan (seilene) som drap dem. Eg kjøpte ei listerskøyte av han Karl Kristian på Mjelde, han kjøpte seg ei større skøyte. Det var en dårlig båt, og han kom bort med fire mann den vinteren.

Om våren rodde vi på Finnmarka. Alle årene var ikke like gode verken med fisk eller værforhold. En sommer var eg på Havgrunnen (Malangsgrunnen) og tok last med sei. Det var så veldig med sei. Vi hadde ikke tid til å prekevere fangsten i Sommarøya, så vi leide oss folk, han gammel Mikkal var bas. Og vi for på Havgrunnen igjen med godt håp. Der fantes ikke mer fisk og leifolket tok nettoen av det vi hadde fanget.

Eg hadde mange gode kamerater, og vi hadde meget moro i mine unge dager. Kirken var i Hillesøya (ny kirke bygget i 1889 på Austein) og vi samlet oss ofte der. Vi var på øya og kokte egg (sjøfuglegg, f.eks. måsegg), og vi hadde leik utmed landet. Søster mi, ho Fina, giftet seg med han Bernt, sønn hannes Jørn i Hillesøya. Fra Galven gikk vi over til Vang. Der var det ungdom og artighet, men det var liksom mer arbeid for folk den tiden, og man måtte henge mer i med arbeide.

Segling og roing slet på kreftene, og vi døyet meget vondt av frost og væte i de små båtene. Utbyttet av fisket var forskjellig, men vi vennet oss til og klarere rett og skjell for oss alle steder. Velstandsfolk blev vi ikke, men vi viet vårt og var velsett der vi kom, og trengte vi hjelp, så fikk vi det både i Tromsø og andre steder.

I 1894 giftet eg meg med Simonnette i Edøya. Far hennes var Svend Olsen fra Drammen. Han hadde vært haudreng (arbeidsleder) i Laukvika og var over de andre tjenerne. Det var en storbygd mann med hvit skjegg. Han var svært nøyeregnende og påholden, flittig med hendene og hendt. Han var tredje mannen hennes Albertine i Edøya. Ho var fra Øyfjorden og hadde bygslet Edøya sammen med første mannen sin etter onkelen hannes som het Hans Gregorius. Albertine var en tynevoren (slank) kone med svart hår. Ho var fåmælt og veldig dyktig i alle arbeider, og flink og ordnet med alt. Eg har ikke sett noen nøste garn snarere med hendene, og ingen kvinnfolk arbeide sterkere.

Albertine kjøpte Edøya av propietær Maursund da hun var enke andre gangen. Hun kom under vær (fikk rede på) med at en frue fra Sommarøya holdt på å kjøpe gården unna (fra) henne, så hun rodde til Tromsø aleine og kjøpte øya. Hun rodde aleine begge veier på en halvtredjerømming. Det var forsommar og godt vær.

Eg kjøpte øya hos værfolket mitt da eg giftet meg, og dem hadde kår hos meg i heile si tid. Det var skikk da at de gamle solgte gården med kår for seg. Eg bygde ny fjøs første året, og seinare bygde eg naust og bryggesjå. Eg har vølt om alle husene så nær som gammelnaustet, det har stått slik all sin tid. Det er ført fra Hekking-Balsfjorden (Baltsfjorden) og til Edøya i Svend si tid.

Albertine plagdes av et mageonde og var ofte dårlig. En vinter fôr vi etter doktor til henne. Doktoren bodde på Gibostad. Han kunne ikke være med, men sendte medisin med oss. Eg rodde i Edøya det året og flere år. Vi losjerte i ei lita stue og salta og hengte fisken selv. Han Svend var med også mannskapet mitt. Vi segla fra Gibostad om kvelden, men på Malangen la han over med kov og gikk umerkt over, så vi kom ut av kurs. Halsekaren såg dårlig i mørket, så vi segla oss oppe på støtta bort førre Austein. Båten kløvdes og halsekaren klatret opp i støtta og festet seg med busserullen (arbeidsblusen) sin. Vi andre fulgte med kvelvet og rak utover. Folk var tidlig oppe på Austein, for dem venta lokalbåten om morran. Dem såg det svarte på støtta og trudde det var ei ørn. Dem var ment å skyte da dem oppdaget at det var et menneske. Han blev berget og fortalte at vi rak utover. Lokalbåten kom da og lette etter oss, han tok oss bortførre Kalholmen. Vi var bra forkommen av gnag og frost. Han Svend tålte ikke strabasene og var død for oss, men vi hadde belagt (festet) han i kvelvet, så han kom heim han òg. Albertine satt og fulgte med berginga og heimkomsten fra stuevinduet heime. Slik fant døden han Svend, han var en bra mann.

Albertine levde enda i mange år. Ho satt om sommaren på Skarvhalsen og passet slåttemarka for kretturan (kyrne), der var dårlig gjerde omkring. Ho spann meget og samlet lauvskerv (skal nok være lauvskjerv, ‘bunter av avskåret lauv el. ris brukt til dyrefôr’) i godvær der vest. Det førte eg heim om høsten.

De åran eg rodde heime, var det et år alle båtan for på sjøen fra Hillesøya, Sommarøya og eg fra Edøya. Om ettermiddagen da vi drog på land, la det over med vind og kov og mørke. Eg fant greit opp til Edøya, men de andre blev liggende og krysse i Malangen mellom Hekkingen og Edøya hele natta. Alle kom til rette, men det var ei hustri natt, og ingen hjelp kunne vi gjøre dem. Han Gammel-Jørn gråt da båtan kom til luns (til rette), alle hadde vært så redd for dem.

En gang har jeg vært i Auvær. Vi var på sjøen over 20 båter. Vi såg at det kom til å bli uvær. Vi samrådde oss og segla opp til Auvær. Men eg såg det ikke likt å ligge der, sterk straum og ingen vern mellom holman der og ikke avtak for vind. Så eg sa at eg ville fare derfra og til Sommarøya, vi segla alltid utover når været er over. Eg tok laust og segla derfra. Da de andre så det, fulgte de etter meg, over 20 båter. Det blev en stor kuling, og i Auvær ville vi alle vært fortapt om vi hadde lagt (oss) der. Det hendte ofte at de andre båtene såg etter meg på sjøen og fulgte mitt råd.

En gang har eg vært i Håja. Det var da vi lette etter han Hans Nikolai, da han kom bort. Vi søkte etter han nordover til Sandsøya (Sandøya) uten spor. Mannen var borte.

Om somrane lå eg i Baltstadvær med han Søren bror, etter laks. Vi hadde mange nøter, og det blev litt av det. Sjø og vær gjorde oss ofte pretta (ugang, å gjøre ei prætta ‘å narre’) med nøtene, og vi arbeide tungt, men eg likte det og trivdes der borte.

Da eg solgte den siste listerskøyta mi, kjøpte eg stueklokka til minne om den. I 1911 kjøpte eg storskøyte og kalte den ”Edø”. Det blev meget lettere og bedre og drive fiske. I forige krigen (1. verdenskrig) tjente eg bra på den, men de pengene varte ikke. Motoren plaga meg og sykdom heime trengte mange penger. Nokka tapte eg i banker som falerte (å fallere ‘vase, tulle’, her kanskje i betydninga ‘å svindle’).

Eg reiste også etter den tid med andre høvedsmenn. En tur var eg på Finnmarka med en. Vi fiska ganske bra og skulle fare heim om nokka dager. En av gutan fikk noen kroner hos skipperen, og vi for på land. Han postet pengene, og vi gikk til ei kjærring og kjøpte oss sviskergrøt. Det var så leke (utette) dorryer med den båten, så vi måtte ause både da vi for på land og om bord.

En forskrekkelse fikk vi da skipperen hesblesende fortalte at han hadde mistet lommeboka med hele vår lott i, omkring sekstusen kroner. Han lot om at noen hadde stjålet den. Vi gikk i gang og leite og tenkte over dagen. Noen orda på at boka kunne være aust på havet, og noen for på land og lette. Ingen resultater. Det var trasig stemning og meget krangel. Så ransaket vi båten og alle sitt tøy, og kanskje alle mistenkte alle. I akterhuset saumfor vi over alt. Endelig fant vi boka, attom skuffen var den falt nedi garneringa og låg der. Det var en trasig hendelse og slikt ødelegg kameratskapet. Eg var ikke mer med den mannen. Det var i Berlevåg eg rodde den våren.

Eg var borte meste hele året. Vinteren her ute, eller i Lofoten, våren på Finnmarka, Sommarøya eller Baltstadvær og høsten på Finnmarka. Men eg ordna best eg kunne med jordstellet mitt og. Vi høstet meget i fjellet og hadde mange krettur. Eg førte heim løyping (fiskehoder som blei kokt og brukt til dyrefôr) og sørget for det som skulle til så dem kunne sitte sakeslaus (uten skyld) heime. Seinar pløyde eg både heime, på Skarvhalsen og i Gryten. Eg likte å se at det blev mark mellom steinan.

Eg hadde den første hesten på øya, før brukte dem kjøreokse. Det var en tungvint plass og bo på, men vi var mange som arbeidet, og eg hadde bra helse og var sterk. Eg førte både hester og store okser over Sveet. Vi solgte smør, kjøtt og egg, det var et helt styr i den tida. Gutan reiste bort på fiske og vekjen (jentene) stod i heime.

Eg rodde mange år i Sommarøya om vinteren med andre høvedsmenn. Da for eg heim hver helg og ofte midt i vikka en tur. Det var å segle over Sveet, og trøya kunne bli våt der òg. Skolebarn førte eg. En gang hadde eg ei tomtønne med og lot småvekja få sitte i den, tenkte det måtte være både vindlytt og tørt for barnet, men det var en dårlig sess (sete). Barnongen var ganske klar av kjøld og forsotten i ei stilling.

Rundt øya prøvde eg med laksenot, men det var lite å fange. Oterjern tok eg mange otere i årenes løp med.

Eg har vært heldig i mange ting synes eg. Barnene stelte seg skikkelig og kom seg godt førre alle sammen. Tidlig blei eg enkemann, og eg måtte gifte meg, for eg kunne ikke lite på fremmed hjelp, og vekjen ville vel gifte seg. Slik bar det til at vi giftet oss, eg og ho Hilda Albertsen på Storsletta. Enda satt eg med hus og jord i mange år før eg gav fra meg jorda og fikk kår. Vi hadde ei ku og to sauer og holdt hus med de unge. Det var mi største glede og få være sammen med småbarnene etter som dem kom til og folket seg.

 

 

Minneplate over Herman og Simonnette på Gammelgården, Edøya.  Bildet tatt 1987.  Foto: Jan A. Brox.

 

Helsen blev dårligere og vi måtte slutte med kua, vi trengte hjelp og tilsyn. Det var ikke så greit å sitte på ei omflødd øy. Eg var på sykehus flere ganger og blei ikke bra før etter siste turen. Ho Hilda blei òg så dårlig i føttene, vi vant ikke mere syntes vi. Så blei det slik at vi måtte skilles før døden gjorde det. Eg syntes det var meste skammelig, det var ikke min mening, og ikke hadde eg ordna det så at vi skulle trenge å flytte fra hverandre. Vi hadde mange gode dager sammen, og Hilda fortjente bedre enn å sendes bort, men det får så være.

Eg skjønte at mi tid nå blev ikke så lang, og eg ventet døden skulle hente meg før eg førtes bort, eg var ikke mer tess, bare til plage. Det er ikke så tungt å vite at døden nærmer seg når man er gammel og utlevd, det har eg vist i heile mi tid at man kan lure seg unna mange ting, men døden lurer du deg ikke unna når tida er der.

Så blei det slik at eg reiste fra Edøya til Greipstad. Eg har aldri tenkt at eg skulle bli sittende her, men eg er takknemmelig for at eg får være her og ber bare om at eg må slippe og flytte flere ganger i livet. Eg skal ikke være så lenge, alle dagene telles til slutten med meg. Det er nok meget bry med meg, men dokker får være tålmodig den stunda. Det siges at det er bra på gammelhjemmet i Kattfjorden. Eg har snakket med han Johan Jakobsen som er der, men eg hadde ikke behov for å komme dit, synes eg.

Siste dagen eg var på Edøya, gikk eg innover og ga beskjed om å slakte sauan våres. Kan vi ikke selv være der, treng ikke sauan heller å bry nokken. Det var rart å se heimen og barnene for siste gangen. Da eg gikk utover, måtte eg sette meg på en stein ut i Skarpvollvika og se og minnes litt av mi tid. Seksti år bodde eg her og la ned all min makt for at det skulle være en god heim og skikkelige vilkår for kone og barn. Min største glede var alle de ungdommene som nu vaks opp rundt om, og småbarnene. Sola skinte og sjøen lå spak om øya og holman. Eg satt så lenge at eg skulle ikke kommet meg opp igjen. Eg venta aldri at eg skulle forlate heimen min i live, men det får nu så være.

Nu er eg ikke mere til, ikke vil føttene bære meg og ikke vil tanken lystre alle tider. Glemt er eg for det meste, men det hender at eg estimeres enda. En dag han Ivar var borte, kom det en stor båt hit med storkarra, eg måtte gå og ta imot dem. Det var svære folk så det ut for, og dem kjente meg og håndhilste på meg alle sammen. Dem sa navnet sitt, men eg hørte ikke og ville ikke spørre opp, for det er så leit med denne hørselen.

Han Ivar minne meg om værfaren min, han Svend, dem er likt i mange ting, og her er som i min heim. Eg kan be folk og gå på loftet og finne seg seng, for her er oppredde senger ferdig, og eg kan be folk til bordet og ete som hos meg sjøl, for her er mat nok. Eg er vant med det fra min egen heim. Og eg kan gi småbarna som kommer innom døra det eg har for hånden.

I onnene er det mange fremmede her, og eg kan snakke med dem som eg gjorde før. Folk er gjæv og liketil, og eg er ikke ulikere enn andre. Så sett eg og ser på båtan som går forbi og venter mest på at den siste båten skal komme og ta meg med. Dagen kan bli lang og umoteslig (uten pågangskraft), kroppen er skrøpelig og tanken slår seg rang med kvert, men eg er glad for at nokken av mine tar seg av meg og ho Hilda, det kan vel ikke bli så lenge før vi forenes igjen og slipper å være til bryderi for andre.

Det var slik da eg var med mi førlighet at om våren for eg en tur til Laukvika og såg etter gravstedene til dem eg hadde der og en tur til Hillesøya og såg etter gravene der. Albertine si støtta stod så laus bestandig. Nu har vel ingen tid til det mer, han Ivar er så ukjent med slikt. I Hillesøya er det så tørr og fin sand og lett å grave, men vanskelig å få støtte til å stå. Været tar så på. Det er der eg skal kvile, der er eg heime og vant. Mens eg levde, kjente eg alle folk og var venner med dem. Eg glemmer aldri våren ute med havet og all den tidtrøya eg hadde der. Og der er folk etter meg som får det likeens og stedes til kvile i den fine sanden der ute med havet. Ingenting og frykte og sake seg for, livet er slik når samvittigheta er i orden, bare å vente på døden, han lure du deg ikke unna. Og eg tror det hender snart at det segle en båt utover med det som er igjen av meg og det er slutt med han Herman Meier Salamonsen Edø.

 

Herman døde 4. februar 1955 og er gravlagt på Hillesøya. Herman og Simonnette skal vær det første paret som ble viet i Hillesøy kirke etter at den var bygget på Austein. Edøya ble fraflyttet for godt i 1958.