|
Lokalbåtanløpet og poststedet Tulleng av Jan A. Brox skrevet våren 2001 (Revidert utgave august 2006)
Oppdatert 2015-02-24.
Litt historikk
Tullenga ligger på nordsiden av Kattfjorden på en smal og bratt strandstripe under toppen av den 898 m høye Vasstinden. Stedet var antakelig fra eldre tider utmark eller slåtteland under Lauklineset. Tullenga skal ha hatt et vanskelig slåtteland, og Jens Solvang mener at dette er opphavet til navnet.
Første gang stedet nevnes i historien, er rundt 1800, da Ole Olsen gifter seg med Elen Olava Aanesdatter. Ole skal ifølge hans etterslekt, være fra Nord-Sverige et sted. Elen sies å skulle være fra Kattfjorden. Men Arne Brox, Brensholmen, som hadde gransket saken, fortalte for mange år siden til Terje K. Olsen, opprinnelig fra Tullenga, at begge skulle være fra Nord-Sverige. Under nødsårene på 1700-tallet var det ganske vanlig at vanskeligstilte familier både i Nord-Finland og Nord-Sverige sendte barn de ikke kunne forsørge, over til Norge med flyttsamene. Her var de sikret både mat og husrom, men det viktigste for de som tok imot dem, var vel at de var billig arbeidskraft. Ole og Elen ble plassert i Målselv, og her traff de hverandre. Det sies at de hadde tre barn allerede før de kom til Tullenga, blant annen en datter, men hun må være død før de kommer til Tullenga. Under statens utparsellering av jord i Målselvdalen? måtte de flytte, og i 1830-årene har de bosatt seg på Tullenga og ryddet gård.
Tullenga. Arne Paulsen i ”gammelbutikken” da den var i full drift en gang i 1950-årene. Originalbildets eier Solveig Paulsen.
Edvard K. Paulsen (f. 1860, d. 1940), barnebarn av Ole og Elen, etablerte handel på Tullenga i 1892. Oppstarten til handelen har en litt spesiell historie. Det fortelles at en gang kom det en skrepphandler til Edvard på Tullenga. Han var gammel og skral og ønsket å gi seg som skrepphandler og tilbød skreppa til Edvard for fem kroner. Men Edvard som ikke var kjent for å være en raus mann, syntes prisen var høy. Han prutet den ned til kr 2,50 og overtok skreppa.
Edvard rodde heimefiske. Til dels rodde han ute i øyan, og da spesielt fra Røssholmen hvor hans onkel Nils var bosatt. Skreppa hadde han med og drev samtidig handel. Dette viste seg såpass lønnsomt at han etter ei tid fikk med seg en rorskar, og dermed ble det mer handel enn fiske.
Etter ei tid førte han opp ei stuebygning som var forholdsvis stor etter den tids forhold. Huset står fortsatt på Tullenga. I ytterenden var det stue med kjøkken på midten, og i den indre enden var det butikk. I kjelleren ble det murt en bakerovn. Kattfjorden var på den tid en kjent sildefjord, og i sesongene samla det seg mye folk i fjorden for å ta sin del av havets sølv. Folket trengte forsyninger, ikke minst brød, så ovnen var ei god investering.
Fiskehandelen på Tullenga begynte med at kallan i fjorden dels gjorde opp for seg med fisk. Det var ikke alltid at de hadde penger, så fisk var et like godt betalingsmiddel som noe annet. Edvards fiskehandel på Tullenga brakte han snart i kompaniskap med andre driftige karer. Tett før århundreskiftet gikk han sammen med Bernt Hansen, Sommarøya, og førte opp et bruk på Kallslettholmen på Sommarøya. (Dette er ved utløpet av renna mellom Hillesøya og Sommarøya mot nord, der Holmen Bruk ligger i dag.) Etter ei tid trakk han seg ut av dette kompaniskapet og gikk sammen med Joakim Johansen, Sommarøya, og startet forløperen til det som i dag er Hjalmar Johansen AS. Men like før sin død i 1940 hadde han trukket seg ut av dette foretaket.
Hans J. Nilsen, Lauklineset, gikk sammen med Martin Olsen, Sommarøya, og førte opp et bruk på Kasthaugen på Sommarøya. Da Martin døde i 1933, overtok hans sønn Oskar bruket sammen med Hans J. Nilsen, men kort tid etter trakk Hans seg ut av bedriften, og Oskar overtok hele bruket. I dag er det ikke noe igjen av dette bruket.
Tullenga. Hovedinngangen til ”gammelhuset” i 1950-årene. Nederst i trapp fra venstre: Alfred Paulsen, hans kone Julianne og sønnen Arne. Bak Arne hans kone Solveig og til venstre med solbriller Harry Marslett. Originalbildets eier Solveig Paulsen.
For å bedre landingsforholdene på Tullenga fikk Edvard murt en steinvorr og ei steinkai. Dette murerarbeidet ble utført av ”gammelmuraren” Ole Johannesson, opprinnelig fra Uddevalla i Sverige, men på denne tid bosatt i Sandneshamn. Senere flyttet han ved hjelp av Albert Brox, Tussøya, til Tussøya hvor han døde i januar 1927. Muren etter huset til Ole er fortsatt synlig i Sandneshamn ovenfor huset til avdøde Ingrid og Halvdan Pedersen.
Da handelen opphørte på Tussøya i 1896, overtok Edvard butikken og flyttet den til Tullenga hvor den ble oppført på innersida av steinvorren. Det er den øverste delen av den gamle krambua som står på stedet i dag. Senere ble den bygd på utover sjøen for å gi plass til postkontor og ekspedisjon.
Omtrent samtidig med at handelen på Tussøya opphører, begynner Hans J. Paulsen, Kattfjorden, med fiskehandel i Håja. Han overtar ei av bryggene på Tussøya og flytter den til Håja. Etter noen år selger Hans J. Paulsen bruket i Håja til Edvard K. Paulsen, Tullenga og Hans J. Nilsen, Lauklineset. Da driften i Håja ble nedlagt, ble brygga flyttet til Tullenga og oppført på innersiden av krambua. Når dette skjedde, er noe uklart, men så lenge Håja var anløpsted for lokalbåten til og med 1913, må vel brygga ha stått i Håja. Flyttinga må vel ha skjedd etter dette. På et bilde fra 1924 av Tullenga står brygga på stedet. Så en gang mellom 1913 og 1924 er den blitt flyttet. Senere blir den flyttet til steinkaia på yttersida av steinvorren og er i dag den innerste av bryggene på kaia.
Med tida blir det bygd flere bygninger utover, mellager, saltlager, ny brygge, trandamperi med mer. Trandamperiet blir etter en del år revet av Erling Solheim og ført opp som naust på gården hans i Sandneshamn. Fiskehjellene ble bygd i fjæra på yttersida av kaia. De ble fornyet flere ganger og til sist ble det oppført ei hesje like før 1970. I dag er de revet.
Etter hvert som fiskeflåten ble motorisert, ble det behov for drivstoff. En stor bunkerstank ble satt opp på yttersida av hovedbygninga. Men etter hvert som størrelsen på fiskefartøyene vokste, ble det behov for bedre havn, og flere og flere valgte Sommarøya og dels Sandneshamn som sitt rorvær. Behovet for bunkers fra Tullenga sank til et minimum, og en gang i 1960-årene ble tanken demontert.
I tillegg til handelsvirksomheten ble det drevet jordbruk. I midten av 1800-tallet er det to som driver jordbruk. Det er sønnene til Elen og Ole, Paul (kalt Pål) og Ole. Paul er far til Edvard. Men som før nevnt, var Tullenga ei vanskelig slåttemark og ikke lange etter 2. verdenskrig ble jordbruket oppgitt.
I 1940 dør Edvard, og hans sønn Alfred overtar drifta av handelen og fiskebruket. Alfred prøver seg med revefarming, men etter noen år blir dette oppgitt. Det var rødrev og sølvrev han prøvde seg på. Revegården stod oppi bakken et stykke utfor og på oversida av hovedbygninga. Alfred ordnet med elektrisk lys. Han kjøpte ei vindmølle fra Harstad-kanten og monterte den oppe i berget utafor revegården. Batterihuset stod i bakken like innom vindmølla.
I 1965 overtar Alfreds sønn, Arne, drifta, og han bygger ny butikk og bolig i 1967 på innersida av den gamle hovedbygninga. Imidlertid er stedets betydning for området dalende, og i 1970-årene blir fiskebruket nedlagt. Arne dør i 1985, men kona Solveig fortsatte driften av butikken til 1992, da var det gått 100 år siden det hele startet.
Lokalbåtanløpstedet
Høsten 1866 blir Tromsø Amts Dampskbsselskab stiftet. Navnet ble endret i 1922 til Toms Fylkes Dampskibsselskap. Året etter blir den første lokalbåten bygd – DS ”Tromsø”. Hillesøy kommune hadde gått inn med en aksjepost på 100 spesidaler under forutsetning av at kommunen fikk anløp av skipet. Laukvika på Senja var det første stedet i Hillesøy kommune som fikk anløp. Imidlertid var det sjelden at stedet ble anløpt, så da skip nummer to skulle bygges, spanderte kommunen 200 spesidaler under lovnad av at kommunen skulle få flere anløp – også på nordsida av Malangen. Brensholmen fikk anløp i 1875.
Tullenga i 1950-årene. På kaia, bryggen lengst til venstre er ”nybrygga”. I første etasjen ble fisken klargjort for henging eller salting. I andre og tredje etasje var det tørrfisklager og lager for diverse utstyr. På oversiden vegg i vegg med nybrygga er det følgende bygninger på rekke: kullskjåen, smia og brenneriet i et bygg og trandamperiet. Brygga nærmest er ”gammelbrygga”. Den har opprinnelig stått i Tussøya, senere i Håja. Den ble opprinelig oppført her på Tullenga på innersiden av butikken som står på peler i fjæra. Mellom butikken og brygga var det den gang en gangbro da brygga ble brukt til varelager. I andre etasje i gammelbrygga ble det innredet en rorbu i øverenden. Mellom nybrygga og gammelbrygga er det følgende bygninger: Mellaskjåen, doet og melskjåen. Over butikken ses røstet av naustet. Opp i bakken ses solartanken og et stykke lengre opp ses batterihuset. Ut i berget bak batterihuset var det en vindmølle. Hovedhuset ses med trær i hagen på denne siden. Overfor hovedhuset var det en revefarm. Så følger fjøset til høyre for hovedhuset. Husene til høyre tilhører en annen eiendom. På denne tid drev de med jordbruk da en hesje ses mellom de to fjøsene. Flathjellene for tørking av fisk er på yttersiden av kaia. Opprinnelig er dette et postkort.
I årene 1877–78 er det noen turer rundt Kvaløya i juli og august. Tussøya er det første stedet i Kattfjord-området som får anløp, og det skjedde 7. juli 1877. Sommeren 1879 er det noen turer ut Malangen til Tussøya og retur. Så er det noen år hvor Brensholmen er det nordligste anløpet på yttersida av Kvaløya. I 1882 ble det satt i gang ei rute ut Malangen og inn Kvalsundet og omvendt en gang i uka. Dette rutemønstret har stort sett holdt seg frem til ruta rundt Kvaløya ble nedlagt i 1965.
”Tulleng-sjarken”, en påbygd nordlandsbåt med 2 ½ hk Vatermann bensinmotor, senere fikk den en 4 hk Sabb. Her fotografert ved Tullenga ca 1935. I båten fra venstre: Edmund Gundersen, oppvoks på Tullenga, Alfred Paulsen med snadde og Halvdan Langmo fra Balsfjorden, Strupen eller Hølen, han var dreng på Tullenga på den tid. Helt til høyre far til Alfred, Edvard K. Paulsen. Originalbildets eier Solveig Paulsen.
Når Tullenga ble opptatt som anløpsted, er noe uklart. Carl Bertheussen skriver at Tullenga var anløp alt i 1895, men i ruta for dette året, står ikke stedet oppført. Rutene mellom 1895 og 1905 mangler. I TFK’s publikasjon ”Poststeder i Troms Fylke 1777–1993, står det at det ble opprettet poståpneri på Tullenga 1. april 1900, mens det i det historiske skriftet av Johan Segelsten ”Posten i Troms” står at Tullenga har fått poståpneri alt i 1890. Forvirrende? Ja, men det skal jeg komme tilbake til i neste kapitel ”Poststedet”. Det vi kan slå fast, er at Tullenga ble opptatt som anløp like etter 1896 da Tussøya opphørte som fast anløp og gikk over til å bli signalanløp.
I de første 25–30 årene er det båtanløp. På bildet fra 1924 ser vi en båt fortøyd utafor stranda. Denne ble dels benyttet som ekspedisjonsbåt, men også en flatpram eller lekter ble benyttet når det var store varepartier som skulle i land. Det var melsekker, sukkersekker, sirupstønner og annet stort og uhåndterlig gods. Så la man til brygga, og ved hjelp av et vindhjul ble godset heist opp og tatt inn på brygga.
Ruta rundt Kvaløya opphørte etter 1965, og ruta gikk nå ut Kvalsundet til Tullenga og retur. Allerede i 1954 hadde Tullenga veiforbindelse til Tromsø. Folket ute fra øyene kom til Tullenga og dro med bussen til Tromsø og tilbake samme vei. Imidlertid går utviklinga videre. Veiene kryper utover Kvaløya både på sørsida og nordsida, og behovet for lokalbåten svinner hen selv om det fortsatt går en rutebåt mellom Sommarøya–Tussøya–Sandneshamn, så var det for Tullengas vedkommende slutt i 1972. Tullenga var i si tid lokalbåtanløp og poststed for hele Kattfjorden. Sjøtun ble anløpsted i 1915 og Sandneshamn i 1945, men fortsatt var Tullenga ”stedet” for Vasstranda, Nordfjorden og Oldervika.
Ruten for 1905. Legg merke til at Gibostad og Vang på Senja anløpes på noen av turene.
Poststedet
I TFK’s publikasjon ”Poststeder i Troms Fylke 1777–1993” står det følgende under Tullenga:
Tulleng 9107: - Tussø PÅ opprettet 1/5 1889 (S-7/89) - Tussøen fra 1894 - Tullengen fra 1/4 1900 (S-16/00) - Tulleng fra 20/1908 (S-27/08) Nedlagt 1/10 1971 (S-43/71)
Ja, dette trenger jo en forklaring. PÅ står for poståpneri. Det er derfor i det ovenstående snakk om poståpneri og ikke brevhus. Ordningen med brevhus kom like før 1920. S står for sirkulære, for eksempel S-16/00 betyr sirkulære nr 16 i år 1900. Poståpner kommer av den som er bemyndiget til å åpne postvesken. I begynnelsen var det fogdene, prestene og noen få handelsmenn som fikk denne oppgaven.
På 1700 og 1800-tallet var det staten som bestemte etter søknad hvor poståpneriene skulle opprettes. Poståpneriet ble tildelt et distrikt. Stedsnavnet ble derfor oftest to navn; distriktet det skulle betjene og stedet hvor poståpneriet var lokalisert. Ble poståpneriet flyttet, så beholdt stedet fortsatt navnet på distriktet med tilføyelse av hvor poståpneriet var lokalisert. Noen eksempel: Skjervøy/Maursund, Lyngen/Lyngseidet, Lenvik/Vang. Senere ble poståpneriet flyttet fra Vang til Gibostad, og da ble det Lenvik/Gibostad o.s.v. På slutten av 1800-tallet falt distriktsnavnet bort, men fortsatt gjaldt samme ordningen med at poståpneriet var for et helt distrikt. Dette er derfor forklaringen på det som står under Tulleng 9107. Poståpneriet på Tussøya og Tullenga var altså for distriktet Kattfjorden.
Tullenga har hatt status som poståpneri fra det ble opprettet og til nedleggelsen 1.10.1971. Den første poståpner var Edvard K. Paulsen frem til han døde i 1940. Da overtok hans sønn Alfred, og i 1965 overtok Alfreds sønn Arne. Arne hadde denne funksjonen til nedleggelsen. Både Sjøtun og Sandneshamn ble nedlagt som poststeder samtidig som Tulleng. Arne gikk nå over i stillingen som landpostbud for hele Kattfjorden helt til han ble syk og døde i 1985.
Ruten for 1942-43. + bak stedsnavnet betyr at stedet har kai.
Tullenga er et av de få stedene i Troms hvor den opprinnelige bygningsmassen stort sett er intakt og gir et godt bilde av hvordan et gammelt handelssted så ut. Stedet er derfor verneverdig, og det ytes noen midler fra det offentlige for å ivareta et visst vedlikehold. Den gamle krambua eies i dag av etterkommere av Jan Fredrik Karlsen som døde for en del år siden. Hovedbruket eies av Arnes enke Solveig Paulsen.
Ruten for 1966. Nå går ikke ruten rundt Kvaløya lengre. 1965 var siste året ruten gikk rundt Kvaløya.
Beskrivelse av den gamle bebyggelsen
Gammelbrygga, den innerste på kaia Denne brygga har opprinnelig stått i Tussøya og er siden flyttet til Håja og videre til Tullenga, som nevnt tidligere. Når denne brygga ble bygd i Tussøya, vet man ikke så mye om, men antakelig i første halvdel av 1800-tallet. Ca. 1800 har Hans Henrik Brox d.e. etablert seg i Tussøya og driver etter hvert en omfattende handel med jektebruk og gjestgiveri. Men allerede i 1830-årene er glanstida forbi. Jektebruk og gjestgiveri blir etter hvert nedlagt, men handelen fortsetter fram til 1896 da Hans Henrik Brox d.y. dør. Han er barnebarn av forannevnte Hans. Etter at storhetstida på øya var forbi, ble det neppe bygd noen større brygge, så et sted mellom 1800 og 1830 har den antakelig blitt bygd.
Tullenga 1968. Til venstre ses røste av mellaskjåen. Den store bygningen er nybrygga. Den lange lave bygningen er kullskjåen, smia og brenneriet. Kullskjåen er nærmest nybrygga så følger smia og brenneriet. Pipa ses i øverenden av bygget. I enden av denne bygningen var trandamperiet, på bildet er det en fiskehjell her. Trandamperiet ble revet av Erling Solheim og ført opp som naust i Sandneshamna, det står fortsatt (2007). Foto: Jan A. Brox.
Brygga ble opprinnelig oppført på østsida av krambua. Mellom brygga og krambua var det ei gangbru slik at man kunne transportere varene fra bryggelageret og rett inn i krambua. Brygga ble en gang etter 1924 flyttet til der den står nå. Den har i dag fått nytt tak og er i bra stand. Den har fungert som lager og har aldri hatt noen kai foran. Ekspedisjonsbåten ble lagt helt inntil brygga, og så ble varene heist opp med et vindhjul, som fortsatt er inntakt. På brygga fins en rambukk for pæling av kaistolper.
Da brygga ble flyttet til der den står nå, ble det med tida innredet ei rorbu i øvre enden av andre etasjen. Bua ble innredet med åtte køyer for fiskere og éi for kokka, alt i samme rommet. Køya til kokka var den eneste som hadde forheng foran. Ved køyene til fiskerne var det ei lita hylle hvor de la fra seg pipe og tobakk og kanskje andre småsaker. Til oppvarming og koking var det en ”båtovn” med to kokehull med ringer. Kokka må ha vært en tryllekunstner for å kunne koke middag til åtte mann og seg selv på denne ovnen.
De første som brukte bua, var mannskapet på fiskebåten ”Neptun”, eier Karl Solheim fra Nordfjorden. De neste var mannskapet på fiskebåten ”Merkur”, eiere var Hans Hansen, Oldervikhalsen og Julius Brox, Oldervika.
Det fortelles at det skal spøke i brygga. En gang var det en garnbøter som oppholdt seg alene på bua. Utpå natta ble det så mye leven at han fikk ikke sove. Da så sjølfolket tørnet ut i hovedgården, gikk han opp dit. Han ville ikke være mer på bua alene. Forhistorien til spøkeriet går på at da brygga sto i Håja, skal det være en kar som hengte seg i den.
Melskjåen Så fortsetter vi utover kaia. Ved siden av gammelbrygga står melskjåen med ei lita åpning mellom bygningene. Melskjåen er ei enetasjes bygning med loft oppå. Nede var det mellager. Her lå sekkene i stabler. Sammalt for seg, hvetemel for seg osv. På loftet ble det lagret råved. Det var stenger for å henge fisk på flathjellene.
Doet Videre utover og vegg i vegg med Melskjåen og Mellaskjåen står doet. Jeg husker fra først på 1950-tallet at det bare var en planke som man satt på. Senere ble det bordkledd mellom planken og kaia, så det ble da en slags benk.
Mellaskjåen Mellaskjåen ble brukt til å salte fisk i da man begynte med salting. Likevel ble det meste av fisk hengt. Siden ble skjåen til saltlager.
Nybrygga Etter Mellaskjåen er det åpning for tilkomst på kaia, og så er vi ved nybrygga. I første etasje foregikk sløying, vasking, sperring og flekking av fisk. I andre etasje og loftet ble tørrfisken lagret. Her i andre etasje står enda den gamle tørrfiskpressa for å presse tørrfisken i baller. Den er handdrevet og er litt av et klenodium. Fra andre etasje og ut til kaikanten gikk det ei gangbru. Denne ble benyttet når ”tørrfiskskuta” kom for å hente tørrfisken. Da trillet man fisken ut og styrtet den om bord.
Kolskjåen På oversiden av nybrygga sto kolskjåen, den er revet i dag. Her var det kullager for salg og eget forbruk.
Smie og brenneri Smie og brenneribygninga sto på oversiden av og i enden av kullskjåen. Dette var ei kombinert bygning for smiearbeid og brenning av grakse. Grakse var gammellever som ble brent til malingstran. Denne trana ble tilsatt fargestoffer og ble da til det man kalte tranmaling. De fleste uthus og dels våningshus ble før i tida malt med denne malinga. I sterk sol var det ikke fritt for at det duftet tran av husene, særlig i de første årene etter maling. I denne bygninga var det to store gryter som det var murt fyringssted under. I disse grytene brente man graksen. Graksen ble oppbevart i tre store trekar før den ble brent.
Trandamperiet Trandamperiet sto i enden av smia og brenneriet og avsluttet bygningsrekka oppover. Her ble fersk lever dampet til medisintran. Damperiet ble som før nevnt revet av Erling Solheim, Sandneshamn.
Naustet Naustet sto på oversida av kaianlegget der det i dag er en åpen plass. Denne plassen ble brukt som snuplass for buss/varevogn da lokalbåtruta om Kvaløya ble lagt om i 1965. Ruta gikk nå ikke rundt Kvaløya, men ut Kvalsundet til Tullenga med retur samme vei. Tilkomsten til naustet var mot krambua og steinvorren. Her i naustet ble båter som man ikke hadde bruk for om vinteren, satt inn. Her oppbevartes også sildegarn og annet bruk.
Krambua Innfor kaianlegget står krambua. Øverdelen er fra butikken som en gang sto i Tussøya under Brox-slektas regime. Senere ble den påbygd utover havet med kontor og venterom. I østveggen i krambua står enda døra hvor gangbrua gikk mellom krambua og gammelbrygga da den sto på østsida av krambua. På yttersida av krambua ses ikke døra ettersom den er kledd igjen. I krambua var det enkelt tregolv. Når det blåste, så var det god trekk opp mellom golvbordene. For å dempe på dette ble det lagt striesekker på golvet. Man burde være godt kledd for å stå en hel dag og ekspedere kunder en vinterdag.
Hovedhuset er omtalt foran. I tillegg må fjøsen nevnes, og det ble drevet jordbruk enda ut i 1950-årene. Fjøsen sto øst for hovedhuset og litt lenger opp i bakken, omtrent rett opp av innerenden av nybutikken. Et flyfoto fra slutten av 1950-årene, tatt av Telemark Flyselskap, viser godt hvordan bebyggelsen var på Tullenga.
Tullenga 1988. Her ses nybutikken med bolig i andre etasje. Foto: Jan A. Brox.
Minner fra Tullenga
Vi fra Tussøya gikk på skole på Vasstranda. Der var vi innkvartert privat i 14 dager eller tre uker i slengen. Tullenga ligger ca. tre km lenger inn i fjorden og var liksom ”stedet”. Her var det liv og røre, her var handel og her leverte fiskerne fangsten. I de årene vi bodde på Vasstranda, ble det mange turer innover. Mannfolkene var opptatt med fisket utover høsten og vinteren, så det ble til at vi ungene ble sendt til Tullenga for å handle for kvinnfolkene når det var småting de trengte. Posten måtte jo òg hentes. Vi sa jo ikke nei til et slikt oppdrag.
Som regel gikk vi. Men var det større varepartier som skulle hentes, så rodde vi. Når vi gikk, så var det å gå fjæra innover. Det var jo ingen vei, unntatt om Gillberget, der var det sprengt ut en sti. Om vinteren ble det som regel brukt ski. Helt trygt for snøras var det nå ikke, så farlige situasjoner kunne oppstå. En vinterdag var en av lærerne (vi hadde en ny lærer for hvert år) på tur til Tullenga på ski. I bukta utfor Gillberget kommer et ras. Han er midt i leia for raset, så han kjører unna ned til fjæra, men heldigvis stoppet raset like før fjæra, så det gikk godt.
Det var noe stort å komme inn på krambua. Der var det fullt med alle slags varer i skuffer, hyller, på golvet, og fra taket hang det alt mulig rart. Like innfor døra ved vestveggen lå parafinfatet, og over stod handpumpa med målebeholderen i glass. Den tok fem liter, så skulle man ha ti liter, så måtte beholderen pumpes opp to ganger. Parafinen ble stort sett brukt til lys i lamper og petromakser. Dette var jo lenge før strømmen kom.
Lenger inne ved veggen gikk trappa opp til loftet. Like ved sto sirupstønna. I den var det ei tresleiv for å øse sirupen opp i spann. Den ble solgt i løs vekt. Den var nå ikke like enkel å få opp av tønna, spesielt om vinteren dersom man kom tidlig før ovnen hadde ”gitt fra seg varmen”. Nå var det ikke bare sirup som ble solgt i løs vekt. Varer som mel, gryn, sukker, kaffe, gjær og en hel del andre varer ble solgt i løs vekt.
Noe som var ganske populært blant oss unger den gang, var Sætre kjeks. Den var i runde blikkbokser på størrelse med en kakeboks. Disse ble solgt i løs vekt. Jeg husker ikke nå hva de kostet, men vi fikk ganske mange for ei krone. Det ble jo òg solgt ukeblad av forskjellige slag. Her kjøpte jeg mitt første ”Donald Duck”. Til å begynne med kom det ut en gang i måneden, senere hver 14. dag for til slutt å komme ut hver uke. Man ble jo ”hekta” på dette bladet, så når det var ”bladdag”, så var det om å gjøre å komme seg til Tullenga.
Jeg husker at når vi kom innover på sjarken fra Tussøya, så hendte det at vi ble bedt opp på kaffe og noe å bite i – spesielt om vinteren. Om vinteren var mannfolkene ofte opptatt på kaia med fisk, og da styrte Julianne butikken. Var det ingen andre kunder, så hendte det at hun stengte butikken og ba oss på kaffe. Kom det andre imens, så visste de hvor de skulle finne henne, og da ble det kaffe på dem òg.
Et av de første minnene jeg har av Alfred, var hans vinterhabitt når han var nede på kaia. Alfred var ikke noen høyvokst mann, litt under gjennomsnittet. På hodet hadde han ei skinnlue og på føttene noe vi kalte røyserter – skinnstøvler. Buksa var av et stoff som så ut som vadmel, eller vonjnmål som vi sa, men om det var det, vet jeg ikke. Det samme med trøya. Den var så sid at den gikk ned til knærne, og han hadde alltid bare knept den med én knapp – den øverste.
Før man dro ut i verden og enda bodde heime på gården på Tussøya, så drev vi fiske som alle andre. På vårvinteren var det skjellina. Noe av dette ble hengt og noe solgt ferskt. Blant mine notater fra den tida har jeg notert to leveringer på Tullenga. Den ene er fra 26.4.1956, og fangsten besto av 72 kg småtorsk, 42 kg stor torsk og 23 kg steinbit. Hele fangsten utgjorde kr 75,39. Den andre leveringa er fra 2.5.1956 og besto av 99 kg småtorsk, 39 kg stor torsk og 26 kg steinbit, og for dette ble det kr 79,88. I dag (2001) hadde vel bare en av leveringene utgjort ca. kr 2.500.
Før andre verdenskrig og ei tid etter var det heller lite med ferdigsydde klær å få kjøpt, og det som fans, var dyrt. Skulle man ha noe å skjule seg i, som de sa den gang, så var det å kjøpe tøy i metervis. Like etter krigen var det ondt om det òg. Men var man så heldig å få tak i et tøystykke, så gjensto det å få sydd tøyet til bukser og jakker og lignende. I Kattfjorden på den tida var det to sydamer – det var ho Hilda på Sandnes og ho Alvine på Tullenga (mor til Terje K. Olsen). Det er mulig det var flere som drev på med det den gang, men jeg har bare hørt om de to. Alvine på Tullenga sydde til oss ungene i familien flere plagg, mest bukser da de gjerne fikk ei hard medfart under lek og sådan atferd. Det høvde best at ho Alvine sydde, for da kunne vi gå fra Vasstranda for å prøve flere ganger før det ferdige produkt forelå. En grei ordning den gang.
Ja, dette er små glimt fra ei vandring på minnenes vei. Tullenga vil alltid stå for oss som var unger i 1940–50 årene, som kikkehullet ut mot den store verden. Vi så det på skiltene og varene – Prima angler fra O. Mustad & sønn, solar fra BP, Sætre kjeks, Tiedemanns og Langaards tobakk, Liberia kaffe osv. – men hvor kom alt dette fra? Vel, vi fant det jo ut senere, men det er en annen historie.
|
|
|
