LENSMANNSTJENESTEN I HILLESØY KOMMUNE

av

Jan A. Brox og Kjell Olsen

Oppdatert 2015-10-20.

Hillesøy kommune har hatt administrative, kirkelige og rettslige tjenester felles med Lenvik langt tilbake i tida. Det har vært mange endringer opp gjennom tidene alt etter som forholdene i miljøet har vært. Først i 1907 blir det ansatt egen lensmann for Hillesøy etter innstilling fra herredsstyret i møte 20. august 1906. Lensmannens oppgaver den gang var listet opp til å gjelde oppmøte ved gudstjenestene i kirken (uten skyssgodtgjørelse), oppmøte på tingstedet og ved skattemøter. Lensmannen skulle også være oppsynsmann ved vinterfisket i Sommarøya oppsynsdistrikt, drive inn skatterestanser og ha ordenstjeneste. Det siste var det vel neppe så mye av. Det ble diskusjon om hvor lensmannen skulle holde hus. Både Brensholmen og Sommarøya ble diskutert. Det ble til slutt Brensholmen som ble foretrukket.

De som har tjenestegjort som lensmann i Hillesøy kommune er:

1907 – 15        Johan Albert Dahl

1915 – 23        Kristian Marelius Føre

1923 – 28        Doran Gunelius Wessel Nilsen

1929 – 32        Hans Aamnes, han var midlertidig konstituert.

1933 – 64        Torgeir Hveding. Hillesøy kommune ble 01.01.1964 delt mellom Lenvik og Tromsø.

Kjell Olsen, Sørfjorden, tjenestegjorde som lensmannsbetjent/-fullmektig i årene 1949–58 under lensmann Torgeir Hveding, og han gir oss her et lite bilde av oppgavene som lensmannen hadde å stri med i kystkommunen for 50–60 år siden.

Lensmannsdistriktet fulgte Hillesøys grenser fram til 1.1.1964. Ved kommunesammenslåinga ble lensmannsdistriktet delt mellom Lenvik og Tromsø – Senja-delen gikk til Lenvik og Kvaløy-delen til Tromsø, slik også de nye kommunegrensene ble.

I alle de 56 årene Hillesøy lensmannsdistrikt eksisterte, bodde lensmannen i Lensmannsgården på Brensholmen og hadde kontor der. Gården ligger den dag i dag der den alltid har ligget, men nå ved enden av Lensmann Hvedings veg og eies av Sparebank 1 Nord-Norge.

De årene jeg tjenestegjorde ved lensmannskontoret, var bygdene isolert fra hovedveinettet. Den eneste bygda som på den tida hadde veiforbindelse, var Ersfjordbotn. Alle lensmannens gjøremål måtte utføres med leid båt som eneste skyssmiddel, bortsett da fra Brensholmen.

Polititjenesten begrenset seg i det vesentlig til etterforskning av anmeldelser om straffbare forhold. Helst fiske i fredningstida (f.eks. laksefiske). Ordenstjeneste var et ukjent begrep den gang. Fangetransport høres jo ganske dramatisk ut. Men det hendte jo at forelegg for ulovlig laksefiske ikke ble betalt. Da måtte bøtelagte sone fengselsstraff. Men de transportene som jeg hadde av dette slag, var heller trivelige turer. De bøtelagte betraktet fengselsoppholdet som ferie. Det finnes nok historier av litt dramatisk karakter, som i ettertid kan virke artig, men av hensyn til familiene som var involvert, vil jeg ikke nevne noe om dette.

Namsmannstjenesten gikk vesentlig ut på utpanting for skatter og avgifter, utleggsforretninger i sivile søksmål, forkynnelser av forliksklager og andre rettslige innkallinger, forelegg eller dommer. Den gangen var ikke forskuddstrekk og forskuddsskatt oppfunnet. Skatten ble utliknet i ettertid, så hele skatten var ”baksmell”. Herredskassereren hadde den gang ikke utpantingsrett. Utpanting for skatter var derfor ikke et uvanlig oppdrag.

Jeg kan nevne at jeg på en dag ”kom i skade” for å ta pant i to kyr hos to gressenker. Den ene, ho England, ho var ”ei rødsi”, og den andre, ho Jylland, var svart og kvit. Dette var nær avslutningen av den andre verdenskrigen, og det var nærliggende å falle i tanker om at dersom jeg hadde fått holde på hele uka, ville halve Europa vært okkupert, og Hillesøy kommune ville vært en stor nasjon.

Fiskerioppsynet var en av lensmannens oppgaver. Lensmannen var oppsynsbetjent for fiskerioppsynet for Hillesøy og Senja oppsynsdistrikt. Dette gjaldt vintertorskefisket. Til hjelp var det en oppsynsassistent på hvert av stedene Sommarøya og Husøya. Fiskerne i begge disse værene fattet vedtekter om regler for orden på havet, bl.a. signal for når utror skulle skje. Lensmannen samlet inn oppgaver fra assistentene om fangster, leverholdighet m. m. Disse dataene ble så videreformidlet til Bergen, hvor de så kom ut i form av den forhatte Fiskerimeldinga som vi slet med på ”dampradioen” i årene etter krigen.

Lensmannen var òg branntakstbestyrer for taksering for Norges brannkasse. Tidligere hadde Norges brannkasse vært det dominerende brannforsikringsselskap på landsbygda. Nå dukket det opp nye selskaper, så aktiviteten avtok etter hvert. Dette er i grunnen det meste jeg har å fortelle, avslutter Kjell Olsen.