JORDMORTJENESTEN I HILLESØY KOMMUNE PÅ 1950-TALLET

Skrevet av

Eva Haugland

Oppdatert 2015-02-21.

Eva Haugland, medlem i Hillesøyforeninga, ble på oppfordring av styret bedt om å skildre sin arbeidsdag som distriktsjordmor i Hillesøy kommune fra 1951 og 4-5 år fremover. Det kom barn inn i bildet, og som så mange andre yrkeskvinner på den tida valgte hun å være heime mens de var små. Først på 1970-tallet begynte hun å jobbe på St. Elisabeth Hospital i Tromsø og var der til 1990 da fødeavdelinga ble flyttet til Universitetssykehuset Nord-Norge. Hun valgte da å bli pensjonist (hadde kort tid igjen til ordinær pensjonsalder). Her er historia hun skreiv ned i 1999.

Eva Haugland som ung jordmor. Bildet lånt av Eva Haugland.

Tidligere jordmor Eva Haugland, Tromsø, forteller

Jeg kom til Hillesøy kommune høsten 1951 fra Tromsøysund kommune hvor jeg hadde arbeidd et år. Ordfører i Hillesøy kommune, Edvind O. Haugland, hilste og ønskte meg velkommen til kommunen. Han forberedte meg på at det var et hardt jordmordistrikt å arbeide i, jeg kunne få mange harde sjøreiser. All jordmorskyss foregikk jo med båt. Det var bare rundt Stønnesbotn at det var vei. Der var det å gå på ski om vinteren og å sykle om sommeren. Jeg svarte Haugland at jeg ikke var redd på havet, og at jeg allerede i min praksis kom fra et værhardt distrikt. Han sa da: ”Det kan bli hardere enn du tror”.

Når jeg sa at jeg kom fra et hardt distrikt, tenkte jeg på en gang det holdt på å gå riktig galt. Jeg skulle følge en pasient til sykehuset i Tromsø med melkebåten fra Vengsøya i Tromsøysund kommune. Vi gikk om bord om kvelden. Alle gikk til køys. Jeg ble liggende i nedre køyseng. En tungvekter hadde inntatt sin soveplass i køysenga over. Mannen var en svært kraftig person. Da kom det en kommando fra Ludvik på Stien at i køya under denne tungvekteren, kan vi ikke ha jordmora liggende. Tenk om køya brotner og jordmora omkommer! Hva gjør vi da? Jeg synets dette var litt kjeldelig for mannen i overkøya, men ble pent nødt til å legge meg i ei annen køye.

Da vi var kommet et stykke på vei, fikk vi motorstopp. Det var vindstille, kaldt og måneskinn og tunge dønninger på havet. Mannskapet klarte ikke å få motoren i gang. Ankeret ble kastet, men tok ikke bunnen, så vi ble liggende å drive sakte, men sikkert mot noen berg. Det eneste redningsutstyret som fantes, var en liten småbåt (jolle, nise). En av de to som var mannskap, rodde for livet for å få tak i en båt som kunne slepe oss tilbake til Vengsøya. Vi drev mot klippene,  og båten ble liggende å hugge mot steinene. Gikk det hull i båten, var vi ille ute. Den fødende ble vettskremt og begynte å få rier. Ludvik som var en munter og modig mann, prøvde å holde humøret oppe. Han sa han skulle sette på vann til kokings og være assistent. Langt om lenge kom han som rodde etter hjelp med ei skøyte som slepte oss til Vengsøya. Da var det blitt morgen. Vi gikk opp til Kitty Kjær og fikk morgenkaffe alle sammen. Den fødende kvinnen kom seg til sykehuset dagen etter, og det hele roet seg ned da faren var over.

På St. Elisabeth Hospital, Tromsø, i 1970-årene. Eva Haugland helt til venstre. Bildet lånt av Eva Haugland. 

TO PÅ ET PAR SKI INNOVER STØNNESBOTN

De fleste turer var jo udramatiske, men engang fant jeg ikke skiene mine. Mannen i huset hadde satt dem på låven. Det var det første snøfallet om høsten, og det hadde snødd ganske mye om natta. Jeg lette fortvilt etter skiene. Veiviseren min, hun som hentet meg, sa vi hadde ingen tid å miste.” Du får stå bak på mine ski”, sa hun. Jeg holdt veska med den ene handa og den andre rundt livet hennes. Det var ikke bare å holde balansen, vet ikke hvor mange ganger jeg gled av skiene. Da vi kom så langt at vi så huset, stod bestemor og vinket med fjøslykta. Vi skjønte det hastet og spurtet inn og kom tidsnok, utrolig nok. Dagen etter hadde vi to en voldsom hodepine, husker jeg.

EN NYTTÅRSAFTEN I UVÆR

En nyttårsaften det var uvær, fikk jordmor bud fra Fjordgården om å komme så snart som mulig. Beskjeden var at jeg måtte få en båt fra Botnhamn til å føre meg til Fjordgården. Det var et voldsomt uvær, og ingen båt vågde å gå ut i det opprørte havet med rokk og fokk. Det var snøkov og sterk vind. Jeg innså alvoret med å få en båt til å gå på havet i slikt uvær. Men så var det en kar som hadde forloveden sin ute i Fjordgården. Jeg mener han hette Kornelius. Han hadde tenkt seg utover, men slo fra seg planen sin på grunn av uværet. Da han hørte at jeg trengte jordmorskyss, sa han at han fikk prøve. Han gikk da med skøyta utover. Det var et forferdelig vær og så tett med snøkov og sjørokk at mange ganger visste vi ikke hvor vi var. Det ble etter hvert noen enkelte gløtt med sikt i snøkovet, så vi kom fram til slutt. Da jeg kom til pasienten, fikk jeg et nytt sjokk, hun sa at hun skulle ha vært på sykehuset i byen. Etter at jeg hadde undersøkt henne, skjønte jeg at det ville bli en vanskelig forløsning – ja, om det i det hele tatt ville gå bra? Så var det å vende seg til han som hadde skysset meg utover for å spørre om han ville gå til Tromsø. Men da sa han at hadde vi kommet med livet i behold utover, ville han ikke ta flere sjanser. Så sto jeg i Fjordgården, parat til innsats med to liv i mine hender. Det var så vidt det gikk bra med denne fødselen. Dessverre hendte det en tragisk ulykke våren etter hvor denne barselkvinnen forulykket ved at hun ble tatt av et snøskred.

Eva og Ole Haugland i 1990-årene. Bildet lånt av Eva Haugland.

UTEN ASSISTENT

I de fleste bygder jeg kom til, var hjemmene rene og pene med mye god hjelp. Noen ganger hjalp mannen – de fleste menn taklet egentlig hjemmefødsel godt. Men et par ganger opplevde jeg at når det røynte på, forsvant alle i panikk. En gang fikk jeg hjelp av Esther Wåhlberg. Hun var i alder av bare 15 år, men selv om hun var redd, følte hun ansvar så ung som hun var. Jeg måtte si: ”Du forlater vel ikke oss, du òg? Jeg oppmuntret henne og sa at det ikke var så farlig som det hørtes ut, så hun sto han av, sjølv om det var første gang at hun var med på å hjelpe til med en fødsel. Senere var vi to flere ganger i lag ved jordmortjeneste på yttersida.

TIL KATTFJORDEN

Det var flere mødre som var beordret til sykehuset, men som overså det. Slik var det med ei mor i Kattfjorden, men ved denne fødselen var legen med. Først nektet legen å dra og fastslo at hadde han beordret henne til sykehus, fikk hun bare reise. Men han besinnet seg, så vi gikk med legebåten til den fødende kvinnen. Det var midt på vinteren og veldig kaldt. Da vi kom til bygda, hadde det lagt seg is på fjorden. Det ble å banke is og å stange seg fram. Da vi endelig kom fram, var fødselen i gang. Jeg tok imot barnet, men etter fødselen oppsto det komplikasjoner. Dette var noe ventet, og legen måtte trå til. Uheldigvis så sluknet petromaksen som var det eneste lyset vi hadde – og ingen kunne tenne den igjen. Vi måtte hjelpe oss med ei kraftig lommelykt som legen hadde med seg. Sammen med flott måneskinn klarte vi oss med skinnet av månen på skrå inn gjennom stuevinduet.

AMBULANSEFLY FRA TOFTEN

Etter en fødsel på Toften, ble det komplikasjoner, og pasienten måtte hurtig til sykehuset for å få blodoverføring. Toften ligger på vestsida av Øyfjorden, rett vest for Husøya og er nå fraflyttet. Telefonsentralen var på Husøya hos firmaet Giske & Hovde (fiskebruk). Jeg fikk John Nordheim, bestyrer på fiskebruket, i telefonen og ba han hjelpe meg å få tak i et ambulansefly. Nordheim fikk det svaret at flyet alt var bestilt av en nyresteinpasient. Nordheim ga beskjed om at her stod det om livet. En annen ting var at det var vanskelig for sjøflyet å lande pga vind og store bølger, men mannskapet klarte det. Det ble litt kaotisk og vi var alle, som rimelig er, redde, ikke minst jeg som jordmor forstod alvoret.

Da jeg skulle vaske pasienten før turen, rauk faren til pasienten tak i kaffekjelen og tømte den i vaskefatet. Han var nok stressa han også når han grep tak i kaffekjelen i stedet for vannkjelen. Plutselig hørtes en svak røst fra pasienten om at hun ville ha en av sine i familien med i flyet i tilfelle det datt ned. Men det kunne hun ikke få – det var bare ett sete i flyet.

Dette var noen vanskelige arbeidstilfeller jeg som jordmor i værharde Hillesøy kommune opplevde, men de aller fleste turene gikk greit, må jeg tilføye til slutt.