HVERDAGSLIV I HÅJA I 1930 – 40-ÅRENE

Fortalt av Kirsten Jensen

Skrevet av Bjarnhild M. Vevik januar 2006

Oppdatert 2015-10-20.

Kirsten fikk i 2005 en forespørsel fra Bjarnhild M. Vevik (opprinnelig fra Rekvika) om hun ville skrive ned noen minner fra heimplassen Håja. Familien bodde der fra først i 1930-årene til høsten 1952. Kirsten er ikke ukjent med Bjarnhild, da familiene på den tid denne fortellingen handler om, var sambygdinger på yttersida av Kvaløya. Tross plager med helsen svarte Kirsten positivt på henvendelsen og leverte en håndskrevet beretning om hverdagslivet i Håja.  Hun er i dag pensjonist, men er utstyrt med en god fortellerevne og har et særs godt minne.  Kirsten forteller:

Klassisk bilde av Håja fotgrafert fra Sommarøya. Foto: Bladet Nordlys.

Jeg kom til Håja da jeg var et halvt år gammel. Jeg er født i Mehamn i Finnmark. Mamma var derfra og var datter av Jakob Anton Saxer Ebeltoft. Han var baker og konditor og hadde bakeri der. Selv kom han fra Tromsø. Bestemor het Johanne. De hadde mange barn.

Min far Ludvik Jensen var fra Meistervik i Malangen. Han kjøpte Håja i 1933 eller 1934. Han var fisker og gårdbruker og drev med noen kyr, sauer og geiter. Pappa Ludvik ble 67 år. Han døde av hjerneblødning i 1971. Mamma het Magdalene, men ble kalt ”ho Lena i Håja”. Mamma Lena ble 86 år. Hun døde i 1996.

Håja er en velkjent øy nordvest av Hillesøya utfor Kvaløya. Øya er nokså særpreget og domineres av fjell som stuper rett i havet på alle kanter. Bare i øst er det noe flatland sentrert om en bukt som gir en ganske god hamn. Håja står traust forankret vest for Kvaløya som en portstolpe til Nordishavet. Øya er en kjent turistattraksjon og har vært det gjennom årtier. Her ute vaks jeg opp sammen med mor, far og fem søsken.

I årene vi bodde i Håja hadde vi poststed i Gammelgården (på Bjørøya). Vi handlet det nødvendigste til livets opphold i landhandelen hos Emil Nilsen, på folkemunnen kalt ”Emil Nilsa”, senere hos hans sønn Roald Nilsen.

Husene i Håja sett fra landsiden i 1999. Foto: Kirsten Jensen.

Vi flyttet fra Håja til Malangen høsten 1952. Vi var seks søsken, Turid, meg, Ludvik, Svanhild, Randi og Wera. Turid og jeg gikk på Rekvik skole. De andre søsknene begynte sin skolegang her, unntatt Wera som begynte på skolen i Malangen. Det trengtes husrom i Rekvika til såpass mange barn, da det ikke bare var vi fra Håja som gikk på skolen i Rekvika, men fra alle øyene her ute og småstedene rundt Rekvika. Problemer med å skaffe husrom var en av flere årsaker til at vi flyttet fra Håja. Vi to eldste jentene fikk jobb i Tromsø, ble gift og bosatt der.

Å reise hjemmefra – bli ført på skolen, var ikke så artig midtvinters. Vi var små unger som ble ført i åpen robåt klokken tre om natten til Gammelgården. Derfra reiste vi med lokalbåten klokken seks om morgenen til Rekvika. Vi fraus mer enn vi hadde godt av på disse skoleturene. I Rekvika ble vi rodd i land fra lokalen i en stor nordlandsbåt. Det var ikke kai der.  Brødrene Martin og Jenberg Olsen dro båten langt opp i støa og løftet oss tørrskodd i land. Det kunne være kraftig dragsug når havbåra braut mot land. Uvær med kuling, fokk og kov gjorde ilandføringen vanskelig mang en gang med postbåten. Jeg husker godt når Turid og jeg i 1940-årene, gikk trøtt og frossen av reisestrabasene til huset til Nora og Jenvald Jensen. Min søster var kjent i huset fra før, mens jeg kom til fremmede folk, bare sju år gammel.  Men Turid ble en god trøst for meg.

Vi trivdes godt i Rekvika. Det var mange barn der å leke med. Vi lærte mye i de sju årene på den gamle folkeskolen, og vi ble også godt kjent med bygdas befolkning. I småskolen gikk vi to uker av gangen og i storskolen tre uker. Jeg deler mange god minner med venner og kamerater fra skoletiden i Rekvika den dag i dag, må vite.  Men du, som vi gledet oss til å reise heim til Håja igjen – hver gang. 

Det å bo og ha sin oppvekst i Håja både var og er i minnene et eventyr i positiv forstand. Men også tunge stunder – når sykdom inntraff hos folk og dyr, så merket det oss i mange tøffe opplevelser som alene husstand på øya for 60–70 år siden. Vi fikk god erfaring i å takle tilværelsen som øyboere, både voksne og barn. Den yngre generasjon av i dag ville neppe ha klart seg uten innlagt vann, strøm og telefon. Slik var det i utkantstrøk den gang. Alt måtte gjøres for hånd. Å bære inn vann fra brønn, og så bære vannet ut igjen, var et ork.  Vinterstid var det å grynne i djup snø mellom fjøs og stue. Det å hendte at vannet fraus i brønnen, og da måtte man hugge hull i isen, knytte tau i hanken på bøtta for så å ”demle” opp vannet. Dyrene i fjøset måtte ha bortimot 120 liter vann daglig. Til huset hentet vi vann når vi hadde behov for det.

Vånigshuset i Håja 1999. Foto: Kirsten Jensen.

Vi hadde ikke telefon, så det var ganske ille når noen ble syke. Doktor og jordmor holdt til i Botnhamn på Senja. Hvis noe inntraff, måtte pappa ro til Gammelgården for å bruke telefonen der. I Gammelgården hadde de sjarker som de kunne hente hjelp med. ”Rivalen” var en ganske stor båt i den tiden. Min mamma fødte Ludvik, Svanhild og Randi hjemme i Håja. Jensine Andreassen i Gammelgården bisto ved fødslene, hun var veldig flink. Distriktsjordmoren nådde ikke frem hver gang. Ludvik veide seks kilo da han kom til verden.

Hverdagslivet i Håja forløp som i andre heimer. Mamma var flink med håndarbeid og utførte spinning med rokk, strikka og sydde alle klærne til oss barna. Jeg pleide å ro fiske med pappa alt fra tolvårsalderen, og jeg husker følgende episode:

En dag vi lå på havet i le av Håjanipa, og vi fikk godt med torsk, sprang plutselig båten lekk. Pappa tok av seg lua og stappa den i hullet i båten. Fisken måtte vi lempe på havet. Han rodde for livet til land mens jeg øste båten. Det endte heldigvis godt den gangen.

Om somrene var det arbeid med høya. Da ble vi tørna om morgenen av pappa. Vi måtte hjelpe til å hesje graset alt fra åtteårsalderen. Når det var godt vær, var det ganske morsomt. Når det ble for varmt, var det godt med en dukkert i havet for å bli avkjølt. Men med mye varmt vær var det verst for mamma som måtte være inne i huset å koke og bake.  Hun fyrte i ovnen så den var rødglødende når hun steikte brød og kaker. Da var det ikke værende inne.

Av bær var det litt blåbær, men mest var det multer på øya. Pappa pleide å dra til Jenvald og Nora Jensen i Rekvika for å plukke tyttebær.

Måsen hekket lite på øya. Ærfugl derimot var det mye av. Så lenge vi bodde på øya, pleide pappa å mate ærfuglen med rognkall og rognkjeks, som han skar opp i biter. I dag er det lite fugl på øya, antakelig tar ravn og kråke eggene. Det fortelles at en gang gikk en samegutt opp i Håjanipa for å sanke måsegg. Han falt utfor fjellet og omkom. Hans far som bodde inne i en fjord på Kvaløya, kunne gande og sa i sin vrede at det aldri mer skulle hekke måse i Håjanipa. Håja er nå fredet som landskapsverneområde fra 30. april til 30. juli. Det er da forbudt å gå i land på grunn av hekkende fugl.

Bilde av elvene i 2. klasse (storskolen) i 1947 fotografert utenfor sørveggen på skolehuset i Rekvika. De ungene som ikke var hjemmehørende i Rekvika ble ført med båt og innkvartert privat i bygda. Fra venstre: Kirsten Jensen, Håja, Elsa Arntzen, Gammelgården på Bjørnøya, Sonja Hansen (bak), Gammelgården på Bjørnøya, Solveig Aanesen, Røssholmen, lærer Hjalmar Nygård, Buvika, Josef Myrland, Rekvika, Konrad Myrnes, Myrneset, og Trygve Nilsen, Gammelgården på Bjørnøya. Foto: Ukjent.

Under 2. verdenskrig var tyskerne ofte i land på øya. De lette etter våpen og radioer.  Pappa hadde ikke tatt ned antennen for radioen og var ganske redd alle undersøkelsene de foretok. Han hadde også et hagelgevær nedgravd i kullbingen. Vi barna ble nokså hevngjerrige av å se soldatene tråle øya både sør og nord, og ønsket at de omkom i Lille-Trollvika, ei svært bratt li på nordsiden av øya.

Av og til foretok de husundersøkelse også. En gang kom en offiser inn, lillebror satt og lekte i vogga. Offiseren ga lillebror pistolen. Vi ble vettskremt for vi ante jo ikke om den var ladd eller sikra. Slikt setter seg fast i et barneminne. Heldigvis gikk det bra. Vi forsto ikke så mye av tyskernes oppførsel, men vi lærte å spørre etter sukkertøy: ”Has do bom bom” (habst du bon bon).  Av og til fikk vi det òg.

Så husker jeg en vinter vi skulle tenne i ovnen, og vi var blitt fri for fyrstikker. Vi måtte da ha lys i parafinlampen dag og natt. Alltid måtte vi passe på å ha et lite kriselager av ting og tang stående. Nå gjaldt det å ikke gå fri for parafin. Pappa var på arbeid i Gammelgården, og han kom ikke heim på hele tre uker fordi det raste uvær denne vinteren.

Klesvask måtte foregå på kjøkkenet, for ute i gangen fraus man nærmest i hjel. Verst var det å gå til elva og skylle klærne, det var barnas jobb. Fy – som vi fraus på hendene. Neglebitt gjorde fryktelig vondt.

Jeg forteller stort sett om min søster Turid og min oppvekst i Håja. De andre søsknene var mye yngre enn oss. Jeg var jente nummer to mellom Turid og Ludvik, kalt ”Lille Ludvik”.  Mellom Ludvik og meg var det ca sju år, og videre mellom Svanhild, Randi og Wera var det ca to år.

Her er en sommerhistorie:

Kyrne våre gikk og beitet nede ved et berg mot havet. Da hendte det plutselig at en kalv ramla uti havet. Vi fikk øye på at det lå noe brunt og hvitt mellom steinene i Sørfjæra.  Kalven hadde svømt til land, men klarte ikke å stå på bakbeina. Vi skjønte at den hadde brukket ryggen. Den kunne ikke bare ligge der, for når det flødde, ville den drukne. Nå var gode råd dyre. Pappa var borte på arbeid, så hva skulle vi gjøre? Vi måtte slakte det forulykkede dyret og berge kjøttet.

Det var Turid som fikk den æra. Hun var mest hardhauset av oss jentene. Jeg var bare en pyse. Vi var vel ca fjorten – femten år da dette hendte. Begge rusla vi bort til kalven bevæpnet med slegge og kniv for å avlive dyret. Jeg gjemte meg godt bak en stein og kom ikke fram før hun sa ”klart”. Da hadde hun tappet ut blodet og tatt ut vomma (magen). Pappa fikk gjøre resten når han kom heim om kvelden. En annen gang var det min tur å utføre slakting av sau. Jeg kunne vel være seksten år. Det var et lam som hadde gått laus i fjøset, og oksen hadde stanga det i hjel.

Bilde fra Håja i 1921. Fra venstre: Emma Hansen med sønnen Jan. Rett bak Emma sitter Orla Grenne, så følger Borghild Eidisen, Berntine Grenne, Lauritz Hansen, Fru Eidisen og garver Eidisen. Den lille gutten foran er Helge Hansen, bror til Jan. Den gamle mannen helt til høyre er ukjent (mest sannsynlig er det Martin Pedersen). Bak står Einar Olsen. Foto: Bildet er mottatt fra Einar Olsen, Tromsø.

Den som var bofast i Håja, måtte kunne mestre det meste, ja nær sagt alt mulig. En alvorlig hendelse inntraff den 9. april 1940. Jeg husker datoen siden det var samme dagen som tyskerne angrep Norge. Det var mye snø, og så satte det inn med mildvær. Et stort snøskred løsnet opp i fjellet og meide ned fjøsen. Pappa hadde vært i fjøsen og gjort morgenstellet, melket og gitt dyrene mat og vann. Det var vanlig å se til dyrene ved elleve-tiden om formiddagen for å mate dem mer. Pappa satt nede i huset og tok seg en bit mat og kaffe før han skulle gå dit igjen. Da hørte vi bulder og brak. Pappa reiste seg og speidet ut av vinduet opp til fjøsen. Han snudde seg mot mamma helt hvit i fjeset og sa: ”Lena, fjøsen e borte”!  Med forferdelse så de at et stort snøskred hadde tatt fjøsen og stanset like ved beboelseshuset.  En stor skjå som stod på oversiden av huset, hadde snø helt opp til taket.

Pappa grep en spade og begynte å grave fram dyrene av snøen. Han klarte å måke fram noen sauer som brekte under snøen, men fire var døde. Han klarte etter hvert å grave fram en ku og en okse som var i live. Han måtte grynne vei for å få ned dyrene til beboelseshuset. Skredet var 2–3 meter dypt, og dette var en forferdelig stor påkjenning og et stort slit for pappa å måtte berge dyrene på en slik måte.  Ikke rart han spyttet blod etter den jobben.

Kirsten Jensen eier øya Håja i dag. Hun besøker stedet hvert år og ser til husene som står der ute.

Sauetragedien i Håja.

Dette ble fortalt av Hedley Andreassen, opprinnelig fra Gammelgården, Bjørnøya, da Jan A. Brox besøkte han i hans hjem i Ersfjordbotn, fredag 31.1.2004.

Da Ludvik Jensen med familie slo seg ned i Håja, begynte de med sau. Etter noen år hadde de alt opp en flokk på omkring 70 dyr. På Håja er det lite flatland. Øya er egentlig et eneste fjell som stikker opp av havet med stupbratte flog på alle kanter. Det lille som fins av flatmark, ble nyttet til å høste vinterfôr. Beitemarken er oppe i de stupbratte fjellsidene.

En høstdag ligger Ludvik vest for Håja og fisker. Oppe i Nipvassfloget på vestsiden av øya beiter omkring 20–30 sauer. I fjellet ovenfor sauene hadde det i løpet av høsten bygget seg opp en isbakse av vann som hadde sivet ut av fjellet. Mens Ludvik ligger her vest på havet, blir han vitne til at isen løsner og soper med seg alle sauene utfor stupet og styrter flere hundre meter ned i steinfjæra under. Da Ludvik kommer til, er det bare å konstantere at hver eneste sau er fullstendig knust – et forferdelig syn.