Oppdatert 2015-02-20.

HEKKINGEN

fiskevær, egg- og dunvær, los- og fyrstasjon.

Av Jan A. Brox. Skrevet vinteren 2002. Korrigert juni 2007.

BELIGGENHET

Hekkingen, ei øy på ca. 2000 mål, ligger utenfor nordenden av Senja, på sørsiden av Malangsålen eller innløpet til Malangen fra storhavet. Øya er skilt fra Senja med Hekkingsundet og Straumholet, to seilingsløp som benyttes for å komme fra Malangen og vestover til Senja eller omvent. Før Hekkingsundet ble renset opp og lyssatt, var det Straumholet som var mest benyttet som seilingslei vestover. Imidlertid er Straumholet grunt, og det hendte derfor at lokalbåten la seg til å vente på floa for å komme gjennom når været var i ulage. Var været bra, gikk den utenom Hekkingen ved fjære sjø. Større fartøyer må nok den dag i dag stevne ca. 3 km. mot nordvest ut fra Hekkingen for å komme utenfor fallgarden før de svinger mot vest.

Øya er omtrent 1 km lang og ca. 500 m på det bredeste. Den er 103 m høy, og her fra toppen er det en fantastisk utsikt innover Malangen, nordover mot Håja og Sandøya og enda lenger nordover, samt vestover mot storhavet. Mot sør og vest ligger en mengde holmer, skjær og båer. Fra vest mot nordvest er det flere kilometer med ”støvelhav” – båer og fall som knuser storhavet når vinden står på land. Innenfor mot sør ligger Baltsfjorden, også kalt Hekking-Baltsfjorden, med det gamle middelalderkirkestedet Baltstadvær. I dag er det få spor etter kirkestedet.

Tegning/kart etter kroki fra 1911, rev. 1981 over Hekkingen fyrstasjon.

NAVNET

Det er flere teorier om opphavet til navnet. Rygh mener det har sammenheng med et gammelnorsk ord, helkn eller hølkn som betyr steinet grunn. Dette ordet i navnet er over tid blitt til hekn. Jens Solvang mener at det første leddet kanskje har sammenheng med presensformen av hanga – hekk. De gamle sa hekk (i dagens mål heng) om ting som hang på vegg eller i brattfjell. På vestsida av øya er det et fuglefjell hvor eggleiting foregikk ved nedfiring i tau. Krykkja har fra uminnelige tider hekket på øya. Bestanden har vært vekslende. I 1950-årene hekket omtrent 2000 par, hvoretter den nesten forsvant på grunn av uvettig eggsanking og reirplyndring gjort av rovfugler. Bestanden har siden tatt seg noe opp.

Arvid Hansen fra Senja sier i en skildring av Senja på 1970-tallet at samene kalte øya for Akkegak. Han gir ikke noen nærmere forklaring på hva navnet betyr. På Senja har det bodd samer langt tilbake i tiden. I henhold til manntallet over skattepliktige fra 1601 og utover fremgår det at det har bodd samer på øya, de omtales som sjøsamer. Ut på 1700-tallet kom svensksamene og brukte øya til sommerbeite for reinflokkene. Det er derfor mange navn på Senja som har samisk opprinnelse.

EGG- OG DUNVÆR

I 1980-årene var det registrert 106 egg- og dunvær i Troms fylke. Hekkingen var ett av disse. Foruten de før nevnte krykkjer, er det særlig gråmåse og svartbak som hekker her, men også teiste, skarv og andre fugler hekker her. Øya hadde derfor stor økonomisk betydning for menneskene her ute i eldre tider og ble tidlig fredlyst. Det var ”Kongens Foged i Senjens og Tromsøe Fogderi i Finnmarkens Amt”, John Roland Nilson, som den 13. september 1815 nedtegnet fredlysingen på papiret med sirlige bokstaver. Det var en av de første fredninger av fuglevær i Norge. Og bestemmelsene gjelder fortsatt i dag.

FISKEVÆRET

Hekkingen har hatt tilhold av fiskere langt tilbake i tid. Høst- og vinterfisket samlet en mengde nordlandsbåter fra fjorder og øyer rundt Malangen og enda lenger borte. I seisesongen samlet det seg et stort antall seinotbruk. Ifølge Carl Bertheussen skal det største antall seinotbruk som har ligget i Hekkingen noen sommer, ha vært 43. Med denne mengde fiskere i sesongene ble det satt opp et stort antall rorbuer og gammer på holmene og hovedøya. Det hvitmalte hovedhuset som fortsatt står på øya, skal være bygd i 1791.

Under disse forholdene kom det selvsagt handelsmenn til øya. Gabriel Zakariassen, Bunnjorda, fikk i 1798 gjestgiverbevilging i Hekkingen. Dessuten anbefalte Hillesøy herredsstyre i 1864 at Daniel H. Hansen, Laukvika, fikk handelsrett på øya.

Omkring 1850, kanskje noe før, begynte pomorene å gjøre seg gjeldende. Det var russere fra Kvitsjøområdet som kom vestover om våren og sommeren og kjøpte fisk. Dette var i makketida, og fiskerne fikk ikke avsetning for fisken hos kjøpmannen. Da pomorene fikk rett til å kjøpe rå fisk i værene i Troms, var Hekkingen blant de første vær herredsstyret anbefalte. Og i 1871 ga det anbefaling til at de også fikk kjøpe tørrfisk i makketida. Det kunne ligge opptil seks og sju russeskuter om somrene i Hekkingsundet. Denne handelen opphørte ved revolusjonen i Russland i 1917.

Da motoren ble satt i fiskebåten, og skutene ble større, vokste det fram andre vær med bedre havn. Først og fremst Sommarøya og siden Botnhamn og Husøya. Hekkingens betydning som fiskevær svant hen, og i dag er det stille i sundet.   

Hekkingen fyr 2003. Huset til venstre er bolighuset. Så følger aggregathuset og fyret med den gamle boligdelen. Ved fjæra naustet. Foto: Jan A. Brox.

LOSSTASJONEN

Losing av fartøyer begynte med at fartøyer som skulle inn til havner ved kysten, benyttet seg av mer eller mindre tilfeldige kjentmenn. Med tida vokste det fram en stand med kjentmenn som for det meste hadde losing som hovednæring. Disse mennene bodde da også ytterst på kysten hvor de kunne oppdage skuter som trengte los. I 1720 ble overlosembetene opprettet i Norge, og disse ble inndelt i distrikter. I begynnelsen bare to; Det søndenfjeldske, som strakte seg fra svenskegrensen til Lindesnes, og Det nordenfjeldske, som strakte seg fra Lindesnes til Vardøhus. I 1874 ble Tromsø overlosdistrikt opprettet, og det strakte seg fra Leka til Grense Jakobselv. Cirka 1879 ble losvesenet i Tromsø amt opprettet med amtmann Ole Hannibal Sommerstedt som pådriver. Ei tid etter blir Hekkingen losdistrikt opprettet. Dette distriktet hadde losing av fartøyer ut og inn Malangen, Kvalsundet, Skagøysundet og leia sørover til Lødingen og nordover til Tromsø og Hammerfest. Det offisielle navnet var Hekkingen Losstasjon.

Som før nevnt vokste det fram en stand med kjentmenn langs kysten, så også ute i øyene ved Malangskjeften. Det var flere av dem, og de lå i konkurranse med hverandre. Den som oppdaget skuta først og kom seg om bord, stakk av med fortjenesten. Etter at losvesenet var opprettet, ble det utstedt en godkjenning for at den og den var kapabel til å lose fartøyer, men fortsatt var det fri konkurranse losene imellom. Det ble ikke bygd noe offisielt hus for losene i Hekkingen. De utførte sin tjeneste fra sin egen stue. De bodde ikke alltid på Hekkingen, men på Edøya, Hillesøya og Sommarøya.

Losyrket for ytre Malangen begynte å ebbe ut etter år 1900. Omlegging fra seil til damp førte til at sjøfarta tok veien i indre lei fra Vestfjorden til Tromsø. Det blei lite lønnsomt for de sju losene på den tid. Alle losene slo seg sammen, med felles vaktmann i Hekkingen og delte utbyttet. Losyrket sluttet av seg selv da ingen skip kom inn Malangen. Den siste los i Hekkingen, var Elberg Hansen. Han døde i 1941, men da var Hekkingen Losstasjon allerede nedlagt.

Nå framgår det av dokumenter at det i 1888 ble innvilget tillatelse for en los til å ha opphold på fyret for å holde utkikk etter fartøyer som skulle ha los. Det går ikke fram av nevnte kilder hvor lenge denne ordningen varte. Nå var det jo slik at på selve fyret var det ikke plass for han når han skulle hvile. Den gang bodde fyrvokteren på fyret med hele familien, så losen fikk derfor opphold i ”oljekjelleren” ved fyret. Da så losene slo seg sammen med fast vaktmann i Hekkingen, ble en vaktgamme bygd nesten helt oppe på fjellet innenfor fyret litt øst for selve Krykkjeberget. Tufta etter gammen er fortsatt synlig.

Hekkingen fyr 2003. Fyrbetjentene Ingard Reitan og Gunnvald Furås driver med vedlikeholdsarbeide på fyret. Året etter var fyret automatisert og avfolket.

Foto: Jan A. Brox.

EIERFORHOLD

Hekkingen hørte en gang med til det store bjarkøygodset. Gjennom diverse transaksjoner kom det i lensherre Preben von Ahnens eie. Fogden Anders Tønder, Vang på Senja, kjøpte noe av hans arvingers jordegods, deriblant Hekkingen. Gjennom fogdens sønnedatter kom Ole Nilsen Stadt og hans sønn Ole Olsen Stadt fra Vang i besittelse av øya. Ole Olsens datter, Ovedia Erika, ble gift med Hans Karoles Olsen, Buvika, og fikk Hekkingen som medgift.

På slutten av 1800-årene er det Elberg Hansen, Buvika, som eier og bor på øya. Han er den siste los i Hekkingen. Han dør i 1941, 88 år gammel. Hans sønn Ole Hansen hadde da allerede overtatt øya. Men så omkommer han og hans eldste sønn på havet vest for Hekkingen i 1938, og øya blir solgt av Oles barn i 1966 til Kjell Fjørtoft, som igjen solgte øya i 2006 til en sørnorsk eier.

LITT HISTORIKK OM FYR OG FYRLYKTER

Når de gamle sjøfarerne kom på ideen å bruke fyr til å navigere etter, vet vi ikke noe sikkert om, men ideen er veldig gammel. Går vi til ca. 800 år f.Kr., så beretter grekeren Homér at kysten var opplyst om natta. En annen gresk forfatter, Leches, beretter omkring år 660 f.Kr. at det er ei fyrlykt ved innløpet til Dardanellene ved Kapp Yenishelir. Denne fyrlykta ble regelmessig betjent. Sannsynligvis ble den bygd av fønikerne som jevnlig dro på handelsreiser til de østlige deler av Middelhavet. Det er den første stedfestede fyrlykt vi hører om i historien.

Det fyret vi kjenner best fra førkristen tid, er det berømte fyret på øya Faros utenfor Alexandria i Egypt, oppført ca. 280 f.Kr. Det regnes som et av verdens sju underverk. Tårnet ble bygd i hvit marmor og målte utrolige 200 meter. På toppen stod en kjempestatue av Poseidon. I den greske mytologi var han guden over havet. Fyret lyste frem til 1300-tallet, da det ble totalskadet av jordskjelv. Faros går igjen i språk som spansk og portugisisk der faro betyr ‘fyr’ eller ‘fyrtårn’.

Romerne brakte tradisjonen med fyrbygging videre gjennom Sentral-Europa og helt til De britiske øyer. Ved Vest-Romerikets fall stilnet byggeaktiviteten betraktelig, men romernes bidrag til den fyrhistoriske utvikling huskes i dag. La Coruña fyr ved sydenden av Bicayabukta er verdens eldste fyr som fortsatt blinker.

De eldste fyrene besto ganske enkelt av åpne vedbål på høytliggende punker eller tårn. Senere ble det benyttet kull. Omkring århundreskiftet 16–1700 ble det bygd kullfyr med lyktehus som åpnet muligheten for bedre trekk og større lysstyrke. Det nedlagte Villa fyr utenfor Flatanger i Nord Trøndelag er et godt eksempel på hvordan et slikt fyr ble konstruert for å få best mulig effekt av kullet. Fyret ble bygd i 1838–39, på ei tid da kullfyr for lengst var lagt ned i Europa. Det ble siden ombygd til oljefyr. Fyret ble nedlagt i 1890. Også tran ble benyttet som lyskilde. Munkholmen fyr i Trondheimsfjorden ble etablert i 1797 og bestod av ei tranlampe heist opp på en påle. Hvor utbredd bruken av tran var, kjenner en ikke til. 

Da man fant olje, ble petroleumslampa innført. Senere ble også acetylengass nyttet. Gassbrennere krevde ikke så ofte tilsyn, og det gav et bedre lys enn petroleumsbrennere. I dag er disse energiformene ikke i bruk. Nå er det elektrisitet som er kraftkilden, ført til fyret fra det ordinære kraftnettet. Der det ikke er praktisk mulig med elkraft fra kraftnettet, benyttes solcellepanel. Stor batterikapasitet gjør at det holder hele mørketida her nord. Nå finnes det aggregater på de fleste fyr, så om de andre kraftkildene svikter, kan disse benyttes. Oppfinnelsen av linser økte lysstyrken betraktelig. Det første linsefyret i Norge var Oksøy fyr, som fikk montert linseapparat i 1832.

Det er to typer fyr. Den ene typen er kystfyr, som med sin lyskarakter skal fortelle hvor på kysten en befinner seg. Det har et hvitt blinkende lys. Den andre typen er lei- og innseilingsfyr. Også dette fyret har blinkende lys, men det er inndelt i sektorer med hvitt, grønt og rødt lys. Det hvite lyset viser hvor det er trygt å seile, mens de andre viser hvor båer og skjær gjør ferden farefull. De første fyrene i Norge var kystfyr.

Det første faste fyret i Norge ble anlagt i 1655 med kongelig privilegium på Lindesnes. Fyret bestod av et åpent bål i ei jernkorg opphengt i ei vippestang. Driften ble kort tid etter lagt ned på grunn av klager på dårlig effekt. Færder betegnes som Norges eldste fyr, oppført i 1695. I tida etter er det oppført en mengde fyr og fyrlykter langs kysten. Ja, det skal finnes over 2000 i dag. Statens Fyrvesen ble opprettet i 1842. Fra de første fyr og fram til i dag har fyrene og fyrlyktene kastet sitt blinkende lys ut i natta uavbrutt. Et unntak er under krigen 1940–45 da tyskerne mørkla hele kysten i lange perioder og bare tente lysene stedvis for å lose egne skip. Men da lå jo landet i mørke på mer enn én måte.

Hekkingen fyr 2003. Rester etter oljekjelleren som ble brukt som oljelager i årene etter at fyret var bygget. I bakgrunnen Fugelneset og lengst bort Kjølvalandet.

Foto: Jan A. Brox.

HEKKINGEN FYRSTASJON

I 1840 uttalte fyrkommisjonen at det med tiden burde etableres et innseilingsfyr på eller ved Hekkingen, men at man foreløpig måtte hjelpe seg med dagmerker. I 1851 ble det på høyeste toppen av Hekkingen bygd en stor varde med form som ei avkortet kjegle. Dette innseilingsmerket stod i en årrekke, men regn og is sprengte steinene fra hverandre. Den ble da revet og ny varde av tømmer ble oppført lengst øst på øya. Denne stod ganske lenge, festet til fjellet med svære jernbolter. Men en høstnatt røk det opp et voldsomt uvær fra sør eller sørvest. Da morgenen kom, var seilingsmerket borte. De svære jernboltene var slitt av som sytråd og treverket knust til pinneved. Deretter oppførte Merkevesenet en steinvarde av restene av den første, men denne gang mindre, og den står fortsatt.

I 1855 tok fyrkommisjonen opp igjen spørsmålet om et fyr på Hekkingen. Da kystfyr ble etablert på Andenes, mente kommisjonen det ville være et savn for skipstrafikken at det ikke fantes et innseilingsfyr på Hekkingen når skip skulle ta seg inn Malangen, hovedinnløpet til Tromsø. I budsjetterminen 1857–60 ble det bevilget midler til Hekkingen fyr etter et overslag på 6822 spd. En fyrbygning i laftverk på 16 x 10 alen med et lavt tårn ble oppført, foruten et uthus i laftverk samt et naust med båtopptrekk og en liten sjøbod. Vest for fyrbygningen ble det murt opp en liten oljekjeller i gråstein. For grunnstykket til fyrstasjonen ble det betalt 160 spd. Et 4. ordens linseapparat ble installert i fyrlykthuset, som var levert fra Nes Jernverk.

Arbeidsbestyrer ved Hekkingen var Le Maire, som samtidig stod for byggingen av Andenes fyr. Hekkingen fyr ble tent den 24. september 1859, og Le Maire søkte og fikk stillingen som fyrvokter. Allerede tre år senere søkte han avskjed, men ble i 1868 ansatt som bygningskyndig assistent i fyrvesenet.

I 1874 ble det bygd et bryggerhus med matbod. Nye lamper for parafinolje ble montert i 1883. Samme året var det fullstendig vannmangel på fyret i 6–7 uker, og vann til folk og kreaturer måtte fraktes med båt. Dette gav støtet til at taket på fyrbygningen ble hellelagt, og en vannbeholder ble støpt slik at man kunne benytte regnvann. Slik er det fortsatt. Det er nå tank i kjelleren og trykk til kranene besørges av ei hydroforpumpe.

Hekkingen fyr ble forandret og forsterket i 1901. Det ble montert ei større lykt og et nytt fyrapparat med en 2. ordens linse (midtparti). Fullstendig ny skjerming ble gjort med klipp- og fargede sektorer. Havna ble også utbedret, og det ble oppført en beskyttelsesmur ved båtlendinga og anlagt ei kai med kran.

Etter at stasjonen ble forandret til tørnstasjon, ble det i 1962 etablert et radiofyr med kontinuerlig sending og ei rekkevidde på 50 nautiske mil. Det ble da ansatt en fyrbetjent i tillegg. Året etter ble stasjonen elektrifisert med strøm fra egne dieselaggregater. Disse ble plassert i et maskinhus hvor det også var innredet et batterirom og et vaktrom. En ny bolig ble bygd med felles stue, kjøkken og bad og et værelse til hver av betjentene på tre.

Hekkingen fyr 2003. ”Gata” på fyret. Husene til venstre er lager og redskapshus og i enden av ”gata” fyret. Til høyre aggregathuset og hjørnet på bolighuset.

Foto: Jan A. Brox.

I dag er fyret forsynt med strøm fra det ordinære kraftnettet, og det er to aggregater i reserve.

På plantegningen over fyrområdet står det på et av husene ”Tidligere fjøs”. I tidligere tider bodde fyrvokterne på fyret med hele familien året rundt; det var rett og slett familiens heim – ofte i mange år. For å skjøte på kostholdet ble det drevet et enkelt jordbruk. Dette ble gjort på de fleste fyr der det var mulig. På Hekkingen ble det holdt geiter, vesentlig for melkas skyld. Det fortelles at på slutten av husdyrholdstida hadde de ei ku. Gras til fôr ble slått rundt på øya og dels i liene på Senja. Det ble også drevet litt fiske for å opprettholde brukbar økonomi – lønna den gang var jo ikke all verden.

Livet på ”familiefyrene” kunne arte seg på mange måter. Kjeungskjær fyr sør for Trondheimsfjorden er bygd på et skjær som ved flo er under vann. Datteren til en av fyrvokterne fortalte for mange år siden at foreldrene brukte å sette henne ut på skjæret bundet til en fortøyningsring til båten, men de måtte huske på å ta henne inn før floa kom.

Gjennom årene har det ved Hekkingen fyrstasjon vært to ulykker med tap av menneskeliv. Den 14. mars 1871 omkom fyrvokter Bernt Olsen på heimtur fra poststedet Laukvika på Senja. I stiv kuling fra nordvest ble båten fylt av sjø ved landingsstedet og hvelvet. Han fikk tak i en stor stein, men dragsuget av neste brott rev han med seg, og han forsvant. Den eneste beboer på fyret, hans datter Karen, stod hjelpeløs og så på, og kunne ingenting gjøre for å berge faren. Hun overtok fyrvokterstillingen midlertidig inntil ny fyrvokter ble ansatt.

Den 21. mai 1904 omkom postfører Paul Everland da han var på heimtur fra fyret. Enka på 28 år, som var sykelig og nesten blind, satt igjen med et barn på ni måneder. Hun ble bevilget en årlig pensjon på kr 150 inntil barnet fylte 18 år.

HEKKINGEN FYRSTASJON.

BELIGGENHET:                   Malangen på nordøstsida av Senja, på nordpynten av Hekkingen.

                                               Nord 69 36,1 og øst 17 49,8. G. nr. 40, b. nr. 2, Lenvik

                                               (tidligere Hillesøy).

OPPRETTET:                                   1859.

FYRBYGNING:                     Hvitt trehus med lavt tårn 9,8 m fra grunnen til toppen av tårnet.

LYSKARAKTER:  1)      Grp.okk. 2 fm. Sektorer: 2 klipp-, 3 hvite og 5 fargede.

LYSSTYRKE:     2)                27 000 cd. (2. orden).

LYSETS HØYDE:                 22,8 m over middel høyvann.

LYSVIDDE:                            14,6 n. mil.

BRENNETID:                         Fra 10. august til 26. april.

RADIOFYR:                           1962, rekkevidde 50 n. mil.

1)

Med lyskarakter menes de lyssignaler som fyret sender ut.

Fast (f):                                  Vedvarende lys av samme styrke og farge.

Okkulterende (okk. el. fm.):   Lysperioden er lengre enn mørkeperioden, også fast med formørkelser.

Gruppeokkulterende (grp.

Okk. el. fm. 2 (3):                   Fast med 2 (3) formørkelser.

Klippende (klipp):                   Like lange lys- og mørkeperioder.

Blink (bl):                                Lysperioden kortere enn mørkeperioden. Eksempel: Blink hvert 5. sekund (bl. 5 sek.).

Gruppeblink (grp. bl. 2 (3):     Blinkene kommer i hurtig rekkefølge.

Lynblink:                                 Blinket kortere enn 1 sekund. Eksempel: Lynblink hvert 3. sekund (lynbl. 3 sek.).

Hurtigblink:                             Normalt 50 – 60 blink i minuttet.

Fast med blink (f m bl.):         Fast lys, med jevne mellomrom brutt av blink med større lysstyrke. Eksempel: Fast med blink hvert 10 sekund (f m bl. 10 sek.).

Vekslende (vksl.):                  Vedvarende lys som skifter farge med jevne mellomrom.

2)

Lysstyrken oppgis i candela (cd.), som i dag er den internasjonalt godkjente måleenhet. Da den franske ingeniør Fresnel konstruert sine glasslinser, som fremdeles brukes i de fleste av verdens fyrvesener, ble de forarbeidet i seks forskjellige normalstørrelser eller ordner med følgende brennvidder (fokaldistanser):

1. orden 820 m/m                  2. orden 200 m/m                  3. orden 500 m/m

4. orden 250 m/m                  5. orden 187,5 m/m               6. orden 150 m/m

Linsens diameter er altså det dobbelte av disse verdier.

Tidligere var hver apparatstørrelse konstant for en bestemt lampestørrelse, med én til fem veiker. Så lenge disse veikelampene ble brukt, hadde hver linsestørrelse også sin bestemte lysstyrke. Med elektrisk lys og forskjellige lampestørrelser var systemet med ordener ikke lenger et brukbart mål for lysstyrke.

Hekkingen fyrstasjon 2005, sett mot nordøst. I bakgrunnen ses blant annet Håja, Sessøya, Hillesøya, Edøya, Bremnestinden og Vasstinden. Foto: Jan A. Brox.

FYRFORVALTERE, FYRVOKTERE OG FYRMESTERE

Tittelen ”fyrforvalter” ble innført i 1832 på de større fyrene og opphevet i 1880-årene. Etter hvert som de ansatte forvaltere sluttet i tjenesten, falt tittelen bort. Tittelen ”fyrvokter” ble benyttet til 1939, da den ble forandret til ”fyrmester”.

De som har hatt ovennevnte stillinger (vikarer er ikke med) ved Hekkingen fyr er:

Le Maire, C. F. A.                  1859 – 1860

Olsen, Bernt                           1860 – 1871

Wetlesen, Adolf C.                 1871 – 1880

Breckan, O. C.                       1880 – 1906

Larsen, Andreas M.               1906 – 1919

Olaisen, Morten H.                 1919 – 1943

Meistad, Johan                      1943 – 1947

Baardvik, Ole A.                    1947 – 1960

Nyan, Bjarne                          1961 – 1971

Rasmussen, Ivar                    1971 – 1985

Johannessen, Tormod           1985 - 1995

Bergsli, Paul                           1995 – 2004 fyret avfolket.

FYRSTASJONER I TROMS

I Troms fylke har det gjennom tidene vært fire bemannede fystasjoner. I dag er det bare tre igjen, ingen er bemannet.

Hekkingen fyrstasjon, opprettet 1859. Fortsatt i drift, avfolket i 2004.

Lille Lyngøy fyrstasjon, opprettet 1906. Nedlagt 1952. Bygningene revet og solgt i 1953. Erstattet med fyrlykt på jernstativ. Driften i dag besørges av solceller.

Torsvåg fyrstasjon, opprettet 1916. Fortsatt i drift, ubemannet.

Fugløykalven fyrstasjon, opprettet 1920. Fortsatt i drift, ubemannet.

”ICE LADY’S” FORLIS VED HEKKINGEN

I nyere tid har det skjedd en tragisk ulykke ved Hekkingen hvor menneskeliv har gått tapt. Hendelsen er nedskrevet på fyret. Om natta den 15. januar 1980 var bruksvaktskøyta ”Ice Lady” på tur ut Malangen til fiskefeltene utenfor. Skøyta var den tidligere sysselmannskøyta ”Nordsyssel” til sysselmannen på Svalbard. To år tidligere var den blitt overtatt av Tromsø-mannen Tore Wassbakk, som hadde leid den ut til fiskerioppsynet. Tore Wassbakk omkom selv noen år senere på Vågsfjorden, da han alene var på tur med den lille slepebåten ”Dua” til Tromsø. Båten sprang lekk og sank så fort at han ikke rakk å få på seg livvest.

Om natta den 15. januar blåser det nordøst stiv kuling med tette snøbyger. Omtrent kl. 01.15 er ”Ice Lady” ei halv nautisk mil sør av nordspissen på Hekkingen og ei knapp halv nautisk mil øst av selve øya. Her stopper de opp og blir liggende på været. Klokka 01.40 blir radaren slått ut av en kraftig snøbyge. Da snøbygen gir seg og radaren begynner å fungere igjen, oppdager de at de er svært nær land og like etter grunnstøter de i Sørvika innfor fyret. På fyret er tidspunktet for grunnstøtingen notert til kl. 02.30. Selve grunnstøtingen har nok likevel skjedd noe før, for ved 02.30-tiden er ”Hisø” kommet til, og da er havaristen forlatt.

Om bord oppstår det mer eller mindre panikk. Flåte blir satt på vannet, og de går om bord, men i den svære sjøen kantrer den, og fire mann omkommer, én berger seg i land. Det er den 20-årige Roger Jensen fra Movika. De omkomne var: Skipper Arvid Salamonsen, 55 år, Tromsdalen, bestmann Herolf Hansen, 40 år, Tromsdalen, stuert Vidar Hansen, 33 år, Tromsø og Arnulf Olsen, 33 år, Malangseidet.

”Ice Lady” sank ikke før ti timer senere. Det er derfor stor sannsynlighet for at alle hadde blitt reddet dersom de hadde blitt om bord. Ifølge sjøforklaringen har Roger Jensen opplyst at skøyta hadde stor slagside og lå nesten med styrehuset i sjøen, og i tillegg hogg den voldsomt mot land i den svære sjøen. Mannskapet vurderte derfor situasjonen slik at det ville bare være minutter før den gikk ned.

Ovenstående opplysninger er fra Bladet Tromsø, 16.–22. januar 1980.      

KILDER

Bertheussen, Carl og Jens Solvang 1988: Kulturbilder fra gamle Hillesøy. [Tromsø]: Lenvik og Tromsø kommuner.

Bjørkhaug, Birger og Sven Poulsson 1986–1987: Norges fyr. Oslo: Grøndahl & Søn.         

Brox, Karl H. 1982: Langs Norges kyst. Oslo: Det Beste.

Brøgger, Waldemar (red.) 1983–1987: Cappelens leksikon. Oslo: Cappelen.

Kristoffersen, Ivan 1979: Troms. Bygd og by i Norge. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

Nordstrand, Leiv og Frode K. Pettersen 1997: Lys viser vei. Myken fyr. I serien Fotefar mot nord 27. Bodø: [Nordlands fylkeskommune].

Ytreberg, Nils A. 1980 [1941]: Nordlandske handelssteder. Virke, hverdag, reiseliv, fest. Trondheim: F. Bruns Bokhandels Forlag.

Bladet Tromsø

Fyrmester på Hekkingen, Paul Bergsli

Julius Hansen, Hillesøya

Kystverkets internettside.