Handelshuset på Lauklines

Skrevet i 2007 av Håkon Halvard Nilsen, Kristiansand

Oppdatert 2016-09-05.

Fra langt tilbake kan vi vite at det har bodd folk på Lauklines. Tidligere har navnet vært skrevet Løklines. Namnet kommer nok av at det vokste mye vill gressløk her. Min far Håkon W. Nilsen var veldig ivrig i å bruke navnet Lauklines. Alltid når han bestilte varer fra Tromsø og andre steder, presiserte han at det het Lauklines. Og nå er det blitt slik. På kart, i trykksaker og på veiskilt er navnet Lauklines brukt.

Sløying av sei på fiskebruket til Håkon Nilsen, Lauklines, Kattfjorden, 1960 eller litt senere. Kvinnen lengst til venstre er Ida Solheim, Sandneshamna, kona til Erling Solheim. Den neste kvinnen i tørkle er Alvine Olsen, Tullenga, mor til Terje K. Olsen. Mannen med kasjettlue og mørk genser med ryggen til er Erling Solheim, Sandneshamna. Legg merke til fiskehjellene, de ser ganske fulle ut. Bildet er tatt som slides av far til Truls Møkleby.

Jeg vil ikke gå alt for langt tilbake i tida når det gjelder mine forfedre på Lauklines, men jeg syns det passer seg å starte med Henrik Kristensen. Han var fra Oldervika på den andre sida av fjorden og var tjenestekar hos Jens Andersen på Vasstranda. Han hadde ei datter som het Pernille, og hun og Henrik giftet seg i 1801 og flyttet til Lauklines hvor de slo seg ned, og der fikk de åtte barn. Henrik og Pernille døde med få dagers mellomrom i 1850, henholdsvis 84 og 80 år gamle. De ble gravlagt på samme dag på Hillesøy kirkegård, hvor to store malmkors har stått som minnesmerker på deres graver. En av sønnene til Pernille og Henrik, Hans Peder Henriksen, ble boende på gården. I 1851 giftet han seg med Vilhelmine Marie Andreasdatter fra Bogen. Vilhelmine var kjent som en kvinne med godt hjertelag og med stor hjelpsomhet for de som trengte en håndsrekning. Populært ble hun kalt ho Mina på Lauklines. Hun og Hans Peder fikk mange barn blant annet min farmor Elisabeth Pauline, født 1860. Hans Peder ble ingen gammel mann. Han omkom på sjøen i 1866 bare 54 år gammel. Mina satt igjen med mange barn, men var etter den tids husholdning en formuende kvinne.

Brudebilde av Hans Johan Nilsen (1865 – 1940), Sessøya, og Elisabeth Hansdatter (1860 – 1846), Lauklines. De bosatte seg på Lauklines og er foreldrene til Håkon Nilsen som etablerte fiskemottak og handel på Lauklines. Originalbildet eies av Håkon Halvard Nilsen.

Så tilbake til min farmor Elisabeth (1860–1946). Kanskje var hun på kirketur på Austein en sommerdag, og der traff hun en ung kjekk kar ved navn Hans Johan Nilsen (f. 1861) fra Sessøya. Amors piler skjøt blink, de giftet seg og fikk ni barn. Hans Johan Nilsen var en driftig kar med teft for forretninger. Med han kom forretningsmannen til Lauklines. Han fikk hjemmel på Lauklines, og der hadde han sin hovedbase for fiske og forretning. Mesteparten av virksomheten drev han i Bjørnøya (Gammelgården) og laksefiske i Håja. Han var også med på å bygge opp et fiskebruk i Sommarøya sammen med Martin Olsen. Han drev også et omfattende sildefiske sammen med sine sønner Karl og Håkon Nilsen. De hadde etter datidens forhold veldig godt fiskeutstyr, og med båtene ”Børen” og ”Hardangerfjord” gikk det veldig bra. Ei kort tid hadde de også ei lita krambu der som ei hytte står på neset i dag. Etter hvert overtok sønnen Emil Nilsen forretningsdriften i Gammelgården på Bjørnøya. Hans Johan Nilsen var på mange måter en innovatør. Han var ikke redd for å prøve nye ting. Forresten var han den første som startet med doble kilenøter for laksefiske i Kattfjord-området. Han var dyktig og heldig på sjøen. Han hjalp også mange andre til å komme i gang med noe. Det ble skrevet om han etter hans død at han var mest redd for småpengene, men ikke nøye med de store sedlene når han mente det kunne hjelpe noen til selvberging. Det kunne ha vært skrevet mye om Hans Johan Nilsen, men det får bli ved et annet høve. Han var datidas nessekonge og døde i 1940 gammel og mett av dage.

Lauklines ca. 1956. Oversiktsbilde med brygge og ”nybutikken” som ble bygget opp noen år etter brannen. Originalbildet eies av Håkon Halvard Nilsen.

Hans Johan sin yngste sønn, Håkon W. Nilsen (1902-1983) som er far min, fikk sitt eget landnotbruk da han var 18 år gammel. Etter ei tid tok han pause fra sildefisket og dro til Bodø og tok handelsskolen. Han begynte oppbygginga av forretningsdriften på Lauklines med bl.a. kjøp og salg av fisk og sild. I mange år drev han sildefiske og handelsvirksomhet samtidig. Min mor, Haldis Nilsen (1909-2001), kom fra Vasstranda og var datter av Henriette og Alfred Hansen. Hun kom til Lauklines som ekspeditrise i 1927 da far startet opp butikkvirksomheten. Hun hadde ansvar for butikken i mange år mens far drev sesongvist sildefiske på fjordene i Troms. Ifølge gamle sluttsedler kjøpte vi ganske mye fisk allerede fra 1928–29. De som leverte mest fisk i denne tida, var Olaf Bakke, Sjøtun, Collin Jensen, Sandneshamna, Julius Brox, Oldervika, Elberg Moe, Sjøtun, Håvard Bertheussen, Synnøvjorda osv.

Etter som årene gikk, utviklet butikken seg til å bli den største butikken i Kattfjorden med et bredt vareutvalg, og for å nevne noe: Alt i fiskeutstyr, maling, kull og koks, høy, kunstgjødsel, fôrmel, sement, utstyr av forskjellige slag til båter, sykler og sykkeldeler, dametøy, herretøy, alt i kolonial, alt i tobakksvarer, kjoletøy, gardinstoff m.m. Noen av sigarettmerkene kan jeg fortsatt huske, så som Blue Master, Frisco, Teddy, Hobby og South State. Jeg husker også hvor skuffene med smågryn, helgryn, polentagryn, semulegryn, rød og hvit sagogryn var. Enkelte lukter sitter ennå i nesen, så som lukta av voksduk, appelsiner og epler, skråtobakk, kakeessenser, hjortetaksalt, gjær, osteløpe, blåstein (barkemiddel for fiskegarn) og tjære. Vi hadde ei svær sirupstønne på 200 kg på lagret. Det var vanskelig å holde fluene borte på varme sommerdager. Heldigvis kjøpte mange hele kanner på 24 kg. Sirup var godt pålegg i gamle dager. Det tjente tannlegene i Tromsø gode penger på. Da strømmen kom til Kattfjorden i 1954, solgte vi en god del hvitevarer slik som ovner, frysebokser, kjøleskap og strykjern. I mange år var vi forhandler for sykler fra Ivar Ballangrud i Trondheim. Vi hadde et stort utvalg av sykkeldeler. Om våren ble det solgt en god del tjære. Lys tjære, mørk tjære og steinkulltjære. Kokt linolje og rå linolje hørte også med. Det ble også brukt oxanolje for at tjære og maling skulle tørke litt fortere. Tida for å male var best om våren. Det var gøy å se når sjarkene hadde fått vårpussen sin. De skein som sola når de la til kaia, og eierne var stolte av båtene sine.

Kopi av faktura datert 4. 12. 1950 fra Holm & Co, Trondheim, til Håkon Nilsen, Laukline – Tulleng, på diverse kolonialvarer. Lånt av Håkon Halvard Nilsen.

Det var mye tungt arbeid på kaia hjemme på Lauklines, ikke minst om våren når vi solgte kunstgjødsel til de fleste i Kattfjorden som hadde gårdsbruk som tilleggsnæring. Vi solgte også høy til de som kom i vårknipa. Ellers var det tøffe tak med kull og parafinfat. Drops av forskjellige slag var populært, og helst i løs vekt. Kongen av Danmark, kamferdrops og blandet drops. Det gikk mye på kamferdrops, for det klarnet halsen. Til finbruk var det blandet drops, som var gjevt. Det var også smart å ha slikt på lur til damene. Vi solgte jo også klær for barn og voksne. Dessverre hadde vi ikke prøverom. Når damene skulle prøve en BH eller et korsett, var det helst bakom noen sukkersekker på lagret. Vel, det fungerte, og det var det viktigste. Arbeidskalosjer var et populært fottøy. De ble ofte kalt for ”pesshesta”. Det var nok for at de var så lettvinte å smette på seg hvis man skulle et ærend rundt nova. Først på 1950-tallet kostet de fra 13 kroner opp til ca. 23 kroner paret.

I førjulstida pleide vi å sette en kasse fiken på disken slik at folk kunne forsyne seg med ”sydfrukter”. Appelsinlukta før jul var nydelig, og blodappelsiner smakte ekstra godt. Vi hadde alt man trengte til julebaksten. Det viktigste for mannfolka var å ha rikelig med snus og tobakk til jul. Enkelte som røkte pipe, pleide å karve opp skråtobakk og legge nederst i pipa og så vanlig tobakk på toppen. Det var reine kruttønna, og det luktet ikke særlig godt. Til jul var det også mange som fornyet parafinlampa, alladinlampa og petromaksen. Den mest populære julegaven til barn var utvilsomt lommelykta. Noen mannfolk dristet seg til å kjøpe noe fint i silke til sin kone. Rundt 1950 var økonomien dårlig hos de fleste. Husk, det var bare fem år siden andre verdenskrig var slutt.

Kopi av faktura datert 15. april 1950 fra Gert Meyer Bruun A/S, Bergen, til Firma Håkon Nilsen, Lauklines, på diverse bruk. Lånt av Håkon Halvard Nilsen.

På Lauklines var vi selvforsynt med strøm til lys helt fra 1928. Jeg kan huske at aggregatet med en hel del akkumulatorer het Delco Ligth og var amerikansk. Vi hadde også vindmølle, og senere hadde vi et relativt stort aggregat som het Lister og var av engelsk fabrikat. I tillegg når vi skulle ha riktig godt lys, brukte vi petromakser. For øvrig hadde vi stort utvalg i deler til parafinlamper og petromakser.

Når skreifisket om vinteren foregikk ute i Søyla, kjøpte vi fisk i mange år, bl.a. fra MK ”Saltbåen”. Det var spennende hver gang båtene kom på land og hvor mye fisk de hadde fått. Kokka på rorbua hadde middagen klar til fiskerne kom på land. Der var også garnbøterne Arnold Svendsen, Johan Marslett og Sigfred Bertheussen. Det var interessant for oss gutter å sitte og høre på en del røverhistorier som sikkert var diktet opp for å holde leven med oss.

Den beste fisken ble saltet for å selges til klippfisk. Andre sortering ble sperret og hengt på hjell. Rogna ble saltet, og den fineste rogna ble sukkersaltet. På 100 liter rogn brukte vi 7 kg sukker og 14 kg salt. Torskelevra ble dampet (kokt) i en kjele. Avfallet av levra som ble kalt grakse, ble også tatt vare på og solgt. Denne ble sendt som regel til Kabelvåg. I 1860-årene bygde apotekeren Peter Møller trandamperi i Kabelvåg og Stamsund. Tran ble brukt i industrien og også som lysolje i gamle dager. Nå til dags er vi kommet lenger, nå snakkes det om Omega 3. Det er jo rene hjertemedisinen. Torskehodene ble tredd på sisal og tørket. Så ble de solgt til sildoljefabrikker som malte dem opp til fiskemel, og fiskemelet ble bl.a. brukt til dyrefor.

På ettersommeren kjøpte vi som regel en god del av havets sølv. Sildefiske med garn var til tider en lønnsom affære. Vi kunne ha opp til 150–200 tønner med sild liggende på lager ei kort stund. Problemet med silda var at det kunne være åte i den, spesielt rødåte, og da hadde den lett for å bli bedervet. Far hadde god greie på sild, så heldigvis gikk det som regel greit. Hver tønne tok 120 l, ca. to kasser med sild. Jeg husker vi lagde saltlake i et stort kar ca. 500 l. Vi hadde en stor potet med en seks tommers spiker i som skulle flyte, og da var laken passelig sterk.

Om våren var det kjøp av sei som stod i fokus. Jeg husker at vi på det meste kunne ha 40.000–50.000 kg liggende på kaia som skulle sløyes, sperres, skylles og henges på hjell. Det var spennende om vi fikk god tørk på seien, ellers kunne det lett gå mark i den. Heldigvis gikk det som oftest godt. Og det er en kjennsgjerning at vi tjente mye mer på kjøp og salg av fiskeprodukter enn vi gjorde på landhandeldriften.

Sløying av sei på fiskebruket til Håkon Nilsen, Lauklines, Kattfjorden, 1960 eller litt senere. Helt til venstre Arnold Reitan, Tullenga, så følger brukets eier Håkon Nilsen, deretter Edith Reitan, Tullenga. Mellom Håkon og Edith med tatovering på armen ses Erling Solheim, Sandneshamna. Bildet er tatt som slides av far til Truls Møkleby.

Ofte var det travelt på Lauklines, båter kom og gikk. Vanlig stengetid var det ikke snakk om. Når kundene kom, var det bare å åpne butikken. På høsten kunne det foregå et nokså godt fiske etter sild med snørpenot inne på Kattfjorden. Sildesnørperne pleide å ligge ved kai hos oss. Det var spennende tider, og det økte jo omsetningen på butikken betraktelig.

Eksepedisjonen av melkebåten ” Saudafjord ”var i årevis på Lauklines. Etter ”Saudafjord” kom ”Alda”, og den gikk helt til veien kom til Sjøtun og Sandneshamna i 1966–1968. Når melkebåten la til kaia, var det ei spesiell stemning. Hva kommer av varer nå? Ikke minst før jul, når kasser med epler, appelsiner, bananer og fiken kom på kaia. Damene som hadde vært i byen, hadde jo også kjøpt seg litt parfyme som de hadde ”døsja” seg med, så det var mange lukter å foreholde seg til. Det var til tider mye varer som kom med godsruta fra Tromsø, og som skulle videre med melkebåten ”Alda” til Sjøtun, Sandneshamna og Sommarøya. Mange passasjerer i løpet av ei uke var det også som passerte kaia vår på Lauklines.

På Lauklines hadde vi, som de fleste i fjorden, et lite gårdsbruk. På det meste hadde vi fire kyr og ca. tjue sauer. Den som hadde hovedansvaret for gårdsdrifta, var Joakim Pedersen. Han var ansatt hos mor og far i ca. 50 år. Han var en meget tro tjener som skal ha mye av æra for at arbeidet på fiskebruket og i fjøsen ble utført på en effektiv og god måte. Ellers hadde vi tjenestepiker ansatt i mange år. Magna Bakkevoll fra Lille-Sommarøya var i arbeid hos oss i årevis. Hver høst kom det ei ”lefsekjerring” fra Senja som bakte store stabler med lefser og flatbrød.

Mine foreldre, Haldis og Håkon Nilsen, var også kjent for å ha et sterkt samfunnsengasjement med omfattende sosiale interesser. Det miljøet som de levde i helt fra sine barneår, kystfolkets harde og barske hverdag, kjente de ut og inn som få. Derfor kunne de så godt forstå medmenneskenes problemer, deres daglige kamp for eksistensen for seg og sine. De kunne glede seg over at det gikk godt når ”havet ga”. Når det gikk dårlig for fiskeren, var det ikke vanskelig å få kreditt hos mor og far. Det sto aldri noen forfallsdato på regninga, og aldri var det snakk om renter og betalingsgebyr. Når noen virkelig ble betalingsudyktig på grunn av dødsfall eller andre grunner, satte far en strek over det hele. I gamle Hillesøy kommune var far ei sterk drivkraft bak opprettelsen av aldershjem på Løvdal i Nordfjorden kort tid etter krigens slutt. For veibygging og bedre kommunikasjon var han en ivrig talsmann. Og som medlem av kommunestyret, skolestyret og menighetsrådet gjennom flere perioder, hadde han høve til å gjøre sin innflytelse gjeldene. Mor og fars engasjement og omsorg for kirke og misjon var anerkjent. Ikke minst arbeidet for Den indre sjømannsmisjonen.

Sløying av sei på fiskebruket til Håkon Nilsen, Lauklines, Kattfjorden, 1960 eller litt senere. Mannen midt på bilde er Arnold Reitan, Tullenga. I høyre bilde kant ses Eivind Nilsen, sønn til Håkon Nilsen, Lauklines. Mellom Arnold og Eivind ses restemaskinen. En maskin for å reste (skrape) skjellene av seien. Bildet er tatt som slides av far til Truls Møkleby.

Som i så mange hjem, kom også sorgen til Lauklines over å miste et lite barn. Min søster Ella døde av lungebetennelse i 1941, sju år gammel. Det var før antibiotikabehandling var tatt i bruk. 30. oktober 1952 omkom min andre søster, Inger Elisabeth, i ei drukningsulykke ved kaia på Lauklines bare fem og et halvt år gammel. Det var tunge tider på Lauklines over å miste begge småjentene. Mor og far ble med ett mye eldre.

I 1954 brant ”storhuset”, hvor vi hadde forretning, lager og rorbu, ned til grunnen. Det var midt på dagen, og det var mange folk inne på butikken. Noen kjente brannlukta, og da vi åpnet døra til lagret, var hele rommet overtent. Det var flere båter ved kaia som prøvde å slukke med spyleslanger, men dessverre, ilden var allerede så sterk at det ikke nyttet. Brannen startet med at ei parafinlampe hadde veltet, og ikke mange timer etterpå var hele bygget brent ned. Det var ei tøff tid, vi sturte noen dager, og så var det å planlegge et nytt bygg. Erling Solvang, Hans og Gjermund Nordheim og flere andre gjorde en god jobb med å få opp et nytt og tjenlig bygg.

Når det brenner, mister man som regel mange ting som er uerstattelige. Personlig savnet jeg mest en Chevrolet Lastebil 1928 modell og en lettbåt (hardangerbåt) med brede bord som far brukte når han loddet etter sild.

Lauklines ca. 1956. ”Nybutikken” som ble oppført etter brannen. Originalbildet eies av Håkon Halvard Nilsen.

En fire–fem år etter at veien til Tromsø ble åpnet i 1952, fikk Arvid, bror min, drosjebevilling. Det ble innkjøpt en nydelig amerikansk bil De–Soto. Det ble straks litt mer trafikk på Lauklines. Etter at Arvid flyttet til Oslo, overtok jeg bevillingen. I 1960 kjøpte jeg en splitter ny Ford Consul 5-seter. Kjøpesummen den gang var kr 23.300 inkl. vinterdekk, takgrind og radiatorgardin. Jeg kan vel si i ettertid at det ble en dårlig business. Det ble helst mye ”vennekjøring” som ikke gav den store inntekt, men det var moro likevel. Det ble mange artige opplevelser som jeg gjerne kunne skrive bok om. Ved syketransport, og da særlig kvinner som skulle til St. Elisabeth sykehus for å føde, hadde jeg alliert meg med ei jordmor i Kaldfjorden for nødhjelp hvis det skulle trenges. Noen av de beste turene jeg hadde, var når Hjalmar Westgård skulle til herredsstyremøte på Brensholmen. Vi måtte jo kjøre rundt halve Kvaløya den gang for å komme til Brensholmen. Hjalmar var et oppkomme med historier og folkeopplysning, og vi trivdes veldig godt i hverandres selskap.

Tidene forandrer seg, urbaniseringen, fraflyttingen og kystfisket var i støpeskjeen i 1960-åra. De nye tidene kom også til Lauklines. Det var ikke lenger så spennende å satse på en slik plass. Den eldste sønnen til Haldis og Håkon Nilsen, Arvid, flyttet til Oslo og startet forretning. Ikke mange år etter dro også jeg, Håkon Halvard, til Oslo og startet forretning, og rett etterpå dro yngstemann Eivind til Tromsø og startet opp forretning. Far, mor og Joakim ble gamle, og da var det bare én ting å gjøre – legge inn årene, stenge butikken og rive ned fiskehjellene. I 1968 ble butikken lagt ned på Lauklineset. Et knutepunkt i Kattfjorden og en god arbeidsplass for mange gikk inn i en ny fase. Forresten, fiskehjellene ble til godt brensel for far og mor i årevis.

Nå er det heldigvis slik, at der hvor noen ikke ser mulighetene, der ser andre det. Eivinds sønn, Andreas Johan Nilsen og hans kone Hanna, driver i dag turisme på Lauklines. Det er blitt et veldig flott anlegg hvor turister fra en rekke land i Europa kommer på besøk. De stortrives og kommer tilbake gang etter gang. Folk fra Japan kommer i vinterhalvåret i håp om å kunne få se nordlyset på himmelhvelvingen. Dette er topp, og det setter Lauklines og kattfjordområdet på verdenskartet. Her er det naturopplevelser i toppklasse som folk kan nyte i fulle drag.

Lauklines i slutten av 1950-årene. Det er utskiping av tørrfisk som foregår. ”Sjauargjengen” er her stilt opp foran bryggedøra for fotografering. Fra venstre: Fred Leland gift med Lorentine (Tina) Hansen, søster til Alfred Hansen på Vasstranda (far til Haldis Nilsen). De emigrerte til Amerika tidlig på 1900-tallet og var på Norgesbesøk da dette bildet ble tatt. Den neste er Ragnvald Bolstad. Han var prest og gift med Erna Hansen, datter av Alfred og Henriette Hansen, Vasstranda. Så følger Håkon Nilsen, eier av bruket og handelen på Lauklines. Gutten er Ragnvald August Bolstad, sønn av Erna og Ragnvald Bolstad. Han med lua er fiskevrakeren, navn ukjent. Den neste er Joakim Pedersen, dreng på Lauklines i flere årtier. Så er det sønnene til Haldis og Håkon Nilsen, Lauklines, Håkon Halvard og Arvid Nilsen. Originalbildet eies av Håkon Halvard Nilsen.

Nå, når jeg er pensjonist, har jeg god tid til å tenke og filosofere over min oppvekst som barn og ungdom på Lauklines. Persongalleriet over alle personer som var innom oss, er stort. Diskusjonene på butikken om krigen, fiskeriene, samfunnsutviklingen og andre brennbare temaer som skulle løses, er samlet på ”harddisken”. Jeg minnes fars og mors integritet ovenfor mange kunder som betrodde seg til dem om vanskelige ting, jeg minnes et trygt og godt hjem for meg og mine søsken. Derfor har jeg har lyst til å avslutte mitt skriveri med et vers av Elias Blix:

Denne heim er meg kjær

som den beste på jord.

Han mitt hjarta er nær

denne fjetrande fjord,

og det målande fjell

og den strålande kveld,

hugen leikar på deim:

Å eg minnest, eg minnest så vel denne heim!