En historie fra evakueringshøsten 1944.

Av Haldis Bredal og Jan A. Brox.

Oppdatert 2015-06-04.

”Kan du skaffe hus for 30–40 mennesker og ei ku?”

Dette telegrammet mottok den unge erstatningslæreren i Øyfjordvær, Eugen Sørensen fra Lyngen, høsten 1944. Telegrammet var sendt fra Lyngen 24. november 1944. Denne historien er fortalt av Eugen Sørensen til Haldis Bredal, som noterte den ned. Notatet er bearbeidet av Jan A. Brox.

Da tyskerne måtte trekke seg tilbake fra Litsa-fronten på Kola og inn i Finnmark og videre sørover i Troms, brente de stort sett alt av hus i Finnmark og Nord-Troms. Folket i området ble tvangsevakuert sørover i landet. Mange ble plassert i den delen av Troms som ikke skulle brennes. Hitler hadde nemlig bestemt at fienden (russerne) skulle stoppes ved Lyngen.

Dette kom helt uforberedt på den unge læreren, men han skjønte straks at spørsmålet måtte avgjøres nærmest på timen. Han skjønte òg at det kunne bli en vanskelig oppgave å skaffe husrom til så mange mennesker i det lille samfunnet. Her var det om lag 25 hus og ca. 150 mennesker. Husene i ”værret” var ikke særlig store heller. Nå viste det seg i ettertid at noen av de som skulle til Øyfjordvær, hadde vært der tidligere på fiske, og de kjente derfor til hjelpsomheten og hjertelaget til folket der. Dette var en av grunnene til at telegrammet ble sendt.

Den unge læreren grublet litt på dette, men fant fort ut at det nyttet ikke å sitte og spekulere, her var det bare å komme seg ut i værret og spørre om husrom. Og ganske snart hadde han fått svar på spørsmålet; de skulle bare komme. Han forteller at han startet med å gå til et av de nærmeste husene med ærendet sitt, og han forklarte om den prekære situasjonen folket der nord var kommet i og om telegrammet.

”Vi skal prøve å hjelpe tel så langt vi kan”, ble det svart, ”e det mange?” Jeg svarte som sant var at i telegrammet var det nevnt 30–40 personer. ”30–40 støkka? Er det mange i kvær familie?”

De så noe fortvilt ut. Jeg kjente at jeg fikk kuldegysninger nedetter ryggen. Jeg nevnte at det kunne vel dreie seg om tre voksne og to–tre unger.

”Skal vi sei at vi kan prøve å ta imot en familie på to voksne og to–tre unga?” sa mannen henvendt til kona. Hun samtykket. ”Du får gje beskjed om at dem kan komme.” Det gikk et lettelsens sukk gjennom meg, men uten en lyd. Men det var et spørsmål til. ”E det plass for ei ku eller to?” De hadde tenkt å ta med seg ei ku og kanskje et par sauer, fikk jeg stamma fram. Nå ble det helt stille i stua.  Omsider letta mannen litt på hodet og sa:

”Ka du meine kjærring, e det plass i fjøsen?” Til meg sa han, ”du veit fjøsan e små her i værret. Vi får prøve å rydde litt i fjøsen, så kan det vel bli ei råd. Vi har bærre ei ku sjøl så.”

Og råd ble det. Folket i Øyfjordvær kjente visst ikke ordet nei. Dette var bare det ene huset han var innom med ærendet sitt, og det gikk stort sett likedan til i de andre husene. De som kunne ta imot folk, sa ja.

Så kom båten med de evakuerte. Det krydde av folk om bord. Alle ville på land så fort som mulig. Været var bra, ingen sjøgang av betydning. De minste barna ble satt i land først, de var mest i ulaget etter den lange reisa. Bare skipperen og de andre mannfolkene var i vanlig ”sjøferdsform”. Da mødrene kom i land, ei med en liten gutt på armen, ble de møtt av voksne menn i værret som tok imot og ønskte dem velkommen til Øyfjordvær, og de svarte med takk.

Den unge Eugen var midt oppi ilandstiginga og det som utspilte seg i fjæra. Han både hørte og så hva som skjedde, og han beskriver de inntrykk som de evakuerte ga uttrykk for da de ble tatt imot der i fjæra.

Hva i all verden var dette for noe? Fremmede mennesker ønskte dem velkommen? De fleste hadde bare en vag anelse om hvor de var kommet og hvorfor. ”Herre Gud!”, hørtes det. ”Ka sko vi hit for?” ”Og ka galt har vi gjort at en slik tragedie sko ramme oss?” Det var som å våkne til en uvirkelighet i et fremmed land.

Ei mor sto i fjæresteinene med en unge på armen. Små lubne og kalde armer holdt om halsen hennes. Et par av de eldste barna hadde fått tak i skjørtet til mora. De sto og holdt krampaktig fast og sutra.

”Mamma, vi vil ikke være her! Kan vi ikke reise heim?”

De sto i fjæresteinene og syntes det var stein over alt og høye bratte fjell ikke langt unna. De følte nok at de var klemt inne i et bur med svart håpløshet hvor de enn så. Kanskje var det nå tragediens redsel gikk opp for dem?

Ei av kvinnene som var møtt fram for å ta seg av de som var kommet, gikk bort til henne med de små barna og ba henne bli med slik at hun fikk komme i hus og stelle til seg og barna.

”Dokker skal ikkje stå ute. Meininga e at dokker skal bo i hus den tida evakueringa vare. Vi skal vel finne plass tel dokker!”

Kontakt var oppretta.

Seinere under oppholdet i Øyfjordvær fikk de oppleve mennesker som hjalp til og gav dem troen på at evakueringstida også hadde spiren av håp om lysere og lettere dager.

Nå viste det seg at det ikke bare var 30–40 personer som kom, men hele 64. Det ble en vanskelig kabal å legge for å få alle plassert. Tre familier fikk opphold i Fjordgården og resten ble i Øyfjordvær. Aldri var det snakk om trangboddhet, de ble som en stor familie, lyngsværinger og hillesøyværinger.

Tre småjenter døde blant de evakuerte, to små søstrer døde like før heimreisa. De fikk være med heim og ble gravlagt på Lyngen kirkegård, mens den tredje fikk sin grav på Hillesøya. Folket kom heim, og det skulle fortelles om oppholdet utpå Senja. De som kom fra Øyfjordvær og Fjordgården, ville gjerne være de første til å fortelle om de makelause, greie, hjelpsomme og trivelige menneskene de hadde levd sammen med i fem måneder. Det var ikke måte på hvor glade de var for at de hadde fått bo i Øyfjordvær og Fjordgården.

Etter krigen bosatte Eugen Sørensen seg i Trøndelag.