En frontsoldats erindringer

Fra kampene rundt Narvik 1940

Av Ragnhild Johansen

Oppdatert 20150224.

Dette intervjuet med Jens Johansen, Tromvika (f. 24.11.1911, d. 1999), er gjort av Ragnhild Johansen, Tromvika. Jens kommer opprinnelig fra Madsenga. Han flyttet derfra i 1953. Intervjuet er skrevet ned dialektnært slik han fortalte historia.

Først må æ jo fortelle om ka vi gjorde. Vi tenkte vel aldri på nåkka krig då vinteren 1940 starta. Æ hadde skjeppa mæ med han Hjalmar Larsa i Grøttfjorden, vi skulle drefte vinterfeske. Vi drefta fra Lyngøya, og vi tenkte ikkje på nåkka krig nåen av oss, men vi hørte jo at det va forferdelig urolige tie ute i verden, og at det begynte å nærme seg Norge også.

8. april då satt vi i bua på Lyngøya og bøtte garn. Vi var tre mann som bodde om bord i skøyta, men så var vi på land og fikk oss mat, for vi hadde kokka som kokte oss mat på land, og så bøtte vi garn om kveldan. Når vi så tok kvelden, rodde vi om bord og sov natta.

8. april 1940 hørte vi at det var stygge ting i gjære. Blant anna hadde det blitt torpedert en båt utafor Vestlandet, og det var visst både folk og hesta som var om bord. Så hørte vi den afferen om den båten som ble kjørt inn i Jøssingfjorden. Men vi brydde oss nå ikkje så mykje om å lytte på radioen, for vi måtte spare på batterian før vi hadde bære batteriradio, vi hadde ikkje strøm. Vi la oss for natta, og om morran var det uver fra nordvest, kuling og snykov, så vi rodde bære på land og gikk oss opp i bua og sætte oss til å bøte. Men vi slo ikkje på radioen. Då vi hadde sotte ei stund, då kjem ho som va gjeft med han som eidde feskebruket i Lyngøya. Ho kom inn gråtanes og spurte om vi ikkje hørte på radioen. Ho sa det: ”Her sett dokker i god ro, og veit ikkje det at det e full krig i landet. Å jenten mine som reiste i går tel byen med ”Torolv”. Det e no ikkje sagt at æ får se dem meir igjen”. Ho trudde vesst at tyskeren klarte å drepe alt sammen. Så det var no værre enn det det verkelig var.

På grunn ut av det frøktelige vèret, så blei tyskeran stoppa på Lapphaugen den natta. Dem klarte ikkje å få laus brøyteredskapan, så dem blei stoppa der. Dem gikk i stilling der på Lapphaugen, og har ikkje det vorre, så har dem ikkje vetta av før at tyskeran hadde stått mett på golvet på Grand Hotell, før dem hadde fått sukk for seg. Men der blei dem stoppa. Kæm det var som stoppa dem, huske æ ikkje, om det var underoffiserskolen eller dem som var inne på nøytralitetsvakt, blant anna var han Almar i Rekvika inne då. Dem hadde hatt stygge trefninge på Gratangsfjellet, blant anna hadde dem hårde trefninge ved turiststasjonen på Gratangseidet. Det gikk folk på begge sie, men hårdast gikk det ut over tyskeran.

No må æ begynne å fortelle igjen korsen det gikk med oss. Vi hadde jo bruk ståanes i havet, og allerføst han ga seg med vèret, trur det var 10. april. Vi fikk bruket på land, og fór heim. Då vi kom heim, låg mobiliseringsordren og venta. Den var kommen med posten. De som fikk mobiliseringsordre, var æg og han Ragnvald i Rekvika, han Alf og han Krestian Krestiansen i Sessøya, og han Henry på Skamtiden. Nåkken andre var det ikkje som var innkalt på den sida.

Så fikk æ no motorbåten min oppsett. Den hadde æ hatt i Lyngøya. Æ hadde no mine tanka om at det var no ikkje sagt at æ blei å bruke den båten, før krig e krig. Æ var no heime, og det var hårde bud. Vi var nygjeft, vi gjefta oss den 2. desember i 1939, og dettan var april 1940, så det var ikkje nåkka gledelig start på våres samliv. Var vel heime et par daga, og då var det å komme seg av gårde. Æg huske etter at æg var og tok avskjed med naboan der ute, for det var jo folk vi omgikkes med til stadigheit. Ho Malla og ... Det var frøktelig å ta farvel.

Æg trur han Johannes Krestiansen gikk med ”Aktiv”, for gutan hannes skulle jo av gårde. Kom inn tel Tromsø, og der var det nesten ingen steder å gjøre av seg. Men æg hadde jo bekjente, så æg fikk no være der om natta og fikk litt søvn.

Det hadde gådd ei svær snyskrea i Lavangsdalen, for det var nesten årvesst at det gjorde, så veien var blokkert. Den blei ikkje tadd opp for langt ut på vinteren. Vi måtte reise tell Finnsnes med en av lokalbåtan. Det var stort sett bære folk som skulle i krigen som reiste med den. Så var det å komme seg fra Finnsnes opp tel Setermoen for å bli oppsætt, altså få utlevert de saker og ting som en krigsmann skal ha. Det var jo slik at dess meir vi nærma oss Setermoen, dess meir forstod vi jo at det var krig, for det låg jo telt omkring både her og dær.

En ting som æg minnes ofte når æg kjenne røyken av bjørk, så kan æg se før mæ de teltan som stod nedmåkka i snyen, og røyken av bjørk.

Så kom vi opp tel Setermoen og fikk utlevert saker og ting, for vi skulle jo på en liten øvelse nere i Målselvdalen. Å lære å gå på ski og få instruksjon i krig og forskjellig sånn.

”Var det lenge sia du hadde vært til førstegangstjeneste?”

Dettan var i 1940, og æg ekserte i 1932. De norske troppan sin store styrke var at dem nesten alle kunne gå på ski. Og vi kom jo rett fra feskarbåtan, så vi var dårlig trent. Så vår store mobile styrke var at vi var flink tel å gå på ski. Det var nåkka som vi var vant tel sia vi var unga. Der låg vi no på en gård nede i Målselvdalen, vi var nåkken kara, vi var vel det laget som vi skulle være i.

Så bar det tel å bevege oss imot fronten. Æg huske at vi fikk en forferdelig nordavindskuling oppigjønna dalan der, men vi hadde han unna. Så kom vi oss oppigjønna mot Salangsdalen, og der blei vi innkvartert hos nåkken folk som bodde der oppe. Der låg vi nåkken daga, og vi fikk då kontakt med nåkken engelske troppa som skulle hjelpe oss. Men æg trur dem trengte sjøl hjelp, for dem kunne ikkje gå på ski. Når dem skulle renne, bære det halla lite grann, så datt dem. Det fortelles at dem kom fra Arabia, der engelskmennene hadde koloni. Derifra var dem kommen, så det var jo ikkje å vente at dem ikkje kunne gå på ski.

Så bar det no unna for unna imot der som krigen raste, og æg huske at vi blei innkvartert på en gård – trur det var i Salangen/Lavangen. Der blei vi innkvartert heile kompaniet. Nåkken måtte sette opp 16-mannstelt og måkke ned i snyen borte på marka, men æ var så heldig at det laget æg var i, fikk ligge inne i hovedhuset, men nåkken blei ligganes inne på fjøslemmen i høyet. Vi måtte ta til takke med alt, særlig når vi fikk være inne i hus. Æg huske han Edvin Haugland, han var i saniteten. Han tok imot post. Han sa at hvis vi skreiv brev, kunne vi bære stikke dem i lommen hannes. Han sa at det var postkassen hannes. Så skulle han prøve å få brevan sendt videre, for det var fri passasje bakover, så vi kunne sende brev. Men vi måtte ikkje skrive nåkka om krig og den slags, for det blei sensurert og strøkke over.

Så kom vi opp tel Lapphaugen, og som æg nevnte tidligar, hadde det foregådd trefninge der. Vi såg jo hjelmen var blitt sætt opp på en bjørkekjepp borte i snydongan, for tyskeran hadde ligge i stilling der. Der blei vi å ta av ifra hovedveien og tok opp mot Stormyra, og der var kommen to ungdomma ifra Sverige som skulle hjelpe oss å krige. Om kvelden sætte vi opp telt oppe på Stormyra og låg der om natta før vi gikk videre opp imot Gressdalen. Mens vi låg i teltet, kom gutan ned, for dem hadde vorre oppe i Gressdalen. Og dem som var der oppe, hadde blitt overfalt av tyskeran. Det laget var under ledelse av han Bersvendsen, og han blei såra, fikk ei kula som gikk gjennom brøstet – men han stod det heldigvis over.

De svenske gutan var så forskremt at dem ikkje visste kor dem skulle gjøre av seg. Dem blei då sendt over tel Sverige, så det var hjelpa vi fikk av dem. Dagen etter så var det å trekke opp i mot Gressdalen, opp imot høgda der, og då var vi ved fronten. Vi hørte det skaut og knitra borte i bakkan, og flyan var til stadigheit og skaut og bomba etter oss. Då vi kom opp i Gressdalen, blei vi å ta det med ro der, for vi kom ikkje stort lenger. Tyskeran var ikkje så langt unna.

Der var et lite vatn i Gressdalen, Gressdalsvatnet. Det gikk vi over, for det var is på det endå. Då la vi merke tel at der var høgd to håll, og i de hållan var det akkurat som om der var slådd blåbærsaft, og vi blei enig om at det var tyskeran som hadde dumpa lik ned gjennom hållan, så det var blodvann. Det var ikkje nåkka anna enn det. Så fór vi videre ned gjennom Gressdalen, for tyskeran hadde måtta trekke seg telbake, og det stod ei hytta der, og tyskeran hadde vorre i den hytta, men hadde jo måtta rømt derifra.

Vi trekte videre nedover Vassdalen, trur æ det var, og så skulle vi opp på et fjell som hette Store Balak, då var vi oppe på høgfjellet. Sjølv om det var sist i april, så kan vi jo tenke oss korsen det var oppe på høgfjellet. Det var lite med vegetasjon, kun bære dvergbjørk. Der oppe på Store Balak var det full krig, der var en som falt, han var ifra Balsnes. Han blei skotten og drept der. Men tyskeran måtte rømme derifra og gikk i stilling lenger nere, så då vi gikk ned av Store Balak, hadde vi lite dekning.

Madsenga antakelig 1952. Kvinnen er Laura, f. Berg, fra øya Loppa i Finnmark. Så er det Lauras ektemann Jens Johansen, oppfostret på Madsenga hos Hanna og Johan Hansen. Foran Laura står Leif Jostein Johansen, f. 9.1.1950, og foran Jens står Kjell Bjørnar Johansen, f. 16.1.1947. Jenny Laura Johansen, f. 3.1.1945, var i Tromvika og gikk på skole da bildet ble tatt. Fotograf er lærer Andreas Nordvåg, Finnkrokan. Han var lærer i Tromvika på den tida.  Laura har fortalt at hun stod og vasket klær da de fikk besøk av Andreas, og hun fikk ikke tid til å kle av seg forkleet før bildet ble tatt. Dette forteller at selv til klesvask ble kvitforkleet brukt. Bemerk at alle ungene er født i januar. Tenk hvor hun må ha frosset på hendene når hun skulle skylle klærne og henge dem til tørk. Originalbildets eier: Ragnhild Johansen, Tromvika.

”Var det noen trefninge der oppe?”

Ikkje nåkka særlig. Det hadde vorre en dag, men æg var nede, var ikkje med på den trefninga der. Æg var nede etter proviant og ammunisjon. Æg skal også fortelle om at oppe på Store Balak – der drog vi opp en kanon, for tyskeran hadde sætt seg så godt fast at vi kom ikkje nåkka vei uten å risikere at masse folk blei drept. Den einaste løysninga var at vi fikk en av de små feltkanonan vi hadde. Det kaltes for Bergbatteriet. Den kanonen drog dem opp etter bratte fjellet, dem tok løpet for seg, og lavetten for seg, og hadde dem på sleder, og så drog de dem opp etter fjellet. Dem hadde ei lang tauhespa som masse folk drog. Nåkken skuvde, og dem trengte lang tid for å få kanonen opp. Det var nokså bratt stigning. Då vi kom opp, hørte vi om at tyskeran hadde angreppe, og at dem hadde holdt på å drepe nåkken. Men det hadde gådd bra. Vi hørte også at den norske kapteinen hadde trua folk med revolver for å få dem å gå på fienden. Etter det blei han kalt ”Kaptein Revolver”. Han var ifra Harstad.

Så begynte vi å gå ned fra Store Balak. Det var liksom ei helling på fjellet der vi gikk ned, men der var slett, slik at det var lite vi kunne dekke oss bak. Så tyskeran kunne skjøte, og vi var svært sårbar, så vi skyndte oss ned, for der var det ei senkning i fjellet, og der e en høgde som står på kartet, den kalles 648. Der tok vi stopp. Men tyskeran låg på ei sida av høgden, og vi på den andre. Så blei det skodda og regnyr, og det var ikkje så bra. Vi holdt til under en stor bergehallar der. Det var ikkje muligheit for å sette opp telt, og kunne det ikkje heller, for vi måtte ligge i beredskap heile tida. Det var tett skodda, og æg som var maskingeværskjøttar, blei sendt ut isammen med han Krestian i Sessøya. Han var andreskjøttar, og så var det en eller to mann til. Vi skulle opp på høgda å rekognosere for å høre å se etter tyskeran. Vi gikk på ski oppover, og æg huske at vi sætte skien grei slik at vi skulle komme oss raskt derifra om tyskeran kom. Vi kom opp, men vi såg ingenting, for skodda var tett. Der var en liten bergpall, og under der hadde tyskeran vorre. Der var masse papir og brev og forskjellig. Men vi såg ingen tyskera, men vi prata jo, og det hadde tyskeran hørt. Og dem var ikkje lenger unna enn at dem hadde hørt at vi prata, og då vesste vi ikkje av før at det begynte å skjøtes rundt oss. Vi tok beinan fatt for å komme oss tilbake. Der var ingen dekning der vi var. Vi rente og grynna før vi nådde fram tel skien, men då vi kom til skien, var vi glad, for vi hørte bære tyskeran kor dem skaut og pepra bak oss. Når dem ikkje såg nåkka, torde dem ikkje å komme opp. Dettan var om ettermiddagen.

Neste dag begynte det å lette med skodda, og då blei det full krig der. Då sette dem på både mitraljøsan og maskingeværan, og andre våpen som dem hadde. I tellegg var det bombekastera. Tyskeran hadde bette seg fast på den haugen. Æg huske ette at æg låg med et maskingevær attmed en stein, og hadde de andre ståanes omkring mæg, det var en tre fire andre – også dem hadde maskingevær. Tyskeran skaut forferdelig. Dem brukte sporlys. Sporlys det er slike skudd som har fosfor innlagt i kula, slik at de lyser når de blir skutt ut. Det er for å kunne se korsen skuddan går når man skjøt mot et mål. Kulen hagla omkring oss, og det var ei som slo ned mellom oss i steinen.

”Dokker hadde flaks som ikkje blei treft.”

Ja, vi hadde flaks. Gud var med oss tel stadigheit. De fleste i allefall. Mens vi låg attmed steinen, dukka det opp to tyskera som skulle hive handgranata på oss. Og æg hadde skotte og knatra med det maskingeværet slik at tyskeran skulle høre at det var mykje skyting. Då tyskeran dukka opp, hadde æg bære to skudd igjen i magasinet, så æg fikk ikkje skjøte. Då æg hadde skotte de to skudda, måtte æg skjefte magasin, og i mellomtida hadde den eine stukke av, og den andre blei skotten. Han var ikkje heilt dau.

”Var det du som skaut han?”

Nei, æg skaut ikkje nåkken. Men har æg hatt fullt magasin, så har æg antakelig klart å skotte begge to. Men æg var glad seinar at æg ikkje blei å skjøte nåkken, før det e frøktelig å drepe folk. Vi var jo ikkje innstilt på det. Vi kom jo fra våres fredelige sysla og var ikkje innstilt på det at vi skulle drepe andre menneska. Æg syns det var forferdelig at den mannen blei skotten rett framførre oss. Han låg og jamra seg, og så kom nestkommanderanes. Han var finnlender, var en frivellig som var kommen, han hadde vorre i finnlandskrigen. Han meinte bære det at vi skulle bære skjøte det kadaveret. Det var ordan hannes, og tyskeren blei skotten. Kem som skaut han, huske æg ikkje etter.

Tyskeran låg i stilling der dem kom fra, der var en som låg med et maskingevær. Dem skaut etter han dem som såg kor han låg, dem skaut det dem kunne, men han hadde slik ei god stilling at dem klarte ikkje å få has på han. Han hadde tadd seg en bjørkekjepp og skorre et hakk i den slik at det blei ei sula i kjeppen. Der hadde han sætt en speiel, og stakk den opp over stillinga der han låg, for å se om han så norskan kor dem holdt tel. Men han hadde ikkje speielen lenge, for det var nåkken som var god tel å skjøte, og dem trefte fort speielen. Så hadde de andre gjort en omgående bevegelse, og dem fikk se kor han låg. Han Evald i Angstauren var god tel å skjøte. Han tok karen. Sætte kula inn i skallen på han, og ranga av han hjelmen. Der blei han ligganes tel de andre kom og tok han. Då han blei skotten, var tyskeran ferdig. Då rømte dem langt bakover, så vi såg jo kor dem hadde hatt stillinge, og det var ei ordentlig kjuke med tomhylse der dem hadde hadd stillinge.

”Blei dokker å bruke den kanonen som du snakka om?”

Den kanonen var oss tel god hjelp. Det var den som rydda vei i vellinga som vi seie. Tyskeran hadde ikkje kanona, heldigvis, dem hadde ikkje artilleri, for det hadde dem møst i skipan sine for dem blei jo senka av engelskmennen på Ofoten og Rombakken. No var ikkje vi i fleire trefninge, bortsett fra at flyan var å plaga oss til stadigheit. En dag æg gikk på ski, kom et fly så nært og skaut så veien av kulen låg rett framfor mæg i snyen. Æg må jo fortelle om korsen vi hadde det ellers. Om vi ikkje kriga med tyskeran, så kriga vi med naturen.

”Korsen var det med maten?”

Vi hadde jo brød og margarin, alt vi hadde, bar vi i ryggsekken. Et skjefte og ombytte av strømpa, før skoen vi hadde, var frøktelig læk, og vi hadde ingenting å smøre dem med. Det var heller ikkje så greitt å få tørka nåkka, så vi gikk mykje våt på føten. Derfor fikk vi ondt i føten. Det var godt solskinn rett som det var, så vi hengte strømpan våres tel tørk på skistavan, og når vi ikkje kunne det, tørka vi dem inne på kroppen. Når vi stod og kvilte oss på skien mot snyskavlan, kunne vi få oss en liten blund. Æg har ikkje greie på kor lenge det gikk som vi ikkje fikk sove ordentlig, og du ønska nåkka så enkelt som å komme ned i skogmarka å få høgd seg ris å få lagt under seg, og få sætt opp teltet for å få sove, då er en ikkje kravstor. Et enkelt ønske, men veldig nødvendig.

Vi var og vandra inne på fjellet, og krigen var i gang både i Narvik og på andre fronta. Så begynte vi å høre slik en voldsom flydur, men vi såg ingenting. Så kom vi lenger fram på fjellet. Då fikk vi se et vatn som kaltes for Hartvikvatnet. Der hadde tyskeran gått ned med 11 fly som stod nere på isen. Så kom engelskmennen og bomba isen, slik at det gikk fullt av vatn på isen, og flyan tel tyskeran klarte då ikkje å lætte. Det hadde også vorre snykuling slik at dem ikkje fikk tel å lætte, så der gikk 11 fly.

”Er det dissan flyan dem har funne no i ettertid?”

Dem har tadd opp nåkken. Et e sendt til Tyskland, for tyskeran ville ha det som museumsgjenstand. Et er vesst her i Norge. Trur det var to motora i flyan – Junkermaskina. Svært gode fly. Æg padla mæ ut på isen og var attmed et av de flyan. Dem hadde stukke parafinfat inn i dem slik at dem ikkje skulle søkke. Æg såg at det var geværholdera for 14 mann montert på veggen inne i flyet, så dem frakta nok soldata med dem. Slapp dem ut i fallskjerm.

Vi kom så langt fram at vi fikk se Ofotfjorden, og då fikk vi se de store engelske krigsskipan gikk nere på fjorden. Tyskeran var trekt vekk, bort imot Bjørnefjell, og norskan blei trekt etter. Men æg for min del og en ifra Senjahopen blei så elendig i føten at vi klarte ikkje å være med.

”Æg har hørt at du blei solblind?”

Ja, æg blei solblind oppe på Store Balak, og æg trur nok at æg fikk en knekk i auan då. Det var fleire som blei solblind.

”Korsen gikk det med deg då?”

Det blei jo bedre bære vi kunne holde oss i mørtna.

”Du kunne vel ikkje være med i kampa då?”

Ja, æg måtte no følle med de andre, men det gikk no ei stund før æg blei i orden igjen. Æg hadde kjøpt mæ to par solbrilla før æg reiste fra byen, men dem blei ødelagt, før vi måtte jo ligge å få oss en blund der det bære kunne høve. Æg har ikkje rede på kor lenge vi ikkje var i telt heller. Vi måtte grave oss snyhule, så æg og han Krestian, vi hadde skien under oss, og så satt vi med ryggan imot kværandre og sov på den måten. Det heitte det at en soldat måtte ta den kvila kan kunne få. Det blei et slagord. Vi som hadde ondt i føten, trekte ned tel skogkanten, sætte skien fra oss og blei væranes der nåkken daga. De andre for tel Bjørnefjell. Der var mange tyskerea, og dem blei tel slutt og overgje seg. Det var trefninge der, og kjenninga har fortælt mæ at om vi var forkommen, så kunne vi tru at det ikkje var nåkka likar stelt med tyskeran. Det hadde dem sedd då dem låg i forhandlinge om våpenkvile.

Men tilbake tel min situasjon. Vi blei å trekke ned tel folk, og tel Elvegårdsmoen. Derfra fikk vi bilskyss tel Setermoen. Vi var fri for befal då, så det var nærsagt som kolben datt ut av bjella når vi ikkje hadde nåkken som leda oss. Det siste befalet sa tel oss, var at vi kunne ta våpnan, men på eia ansvar. På Setermoen trefte vi kjenniga. Han Karl Olsa og han Osvald i Rekvika, dem var kommen oppover. Dem skulle inn, for vi skulle trekkes tilbake og gå i kvilestilling. Det blei ikkje nåkka av å fare ut før demmes vedkommende, før det blei jo kapitulasjon, og glad kan dem være før det. Æg og han Osvald slo oss i lag for å komme oss heim, og vi raska i sammen med oss nåkka rask som vi skulle ha med oss heim. Han Osvald hadde funne ei lita handvogn, på den handvogna hadde vi sekkan våres, og begynte å gå. Du skjønne æg kom mæ no ikkje langt, og æg synes å minnes at vi fikk hesteskyss et stykkje. Så fikk vi følle med en bil ned tel Lavangsdalen. Der blei æg gåanes ei stund å vente tel æg fikk mæ skyss. Då hadde æg skelt lag med han Osvald.

Vi hadde ikkje tjangs å få oss kokmat. Det gikk på hermetikk, og det måtte vi varme i kokekarran vi hadde, og også koke kaffi i de samme. Bære gjøre dem rein innimellom. Vi forsøkte å være renslig, og gjorde rent etter kvert. Men den væste plaga vi hadde bortsett fra tyskeran, var lusa. Lusa spaserte over alt, på klea og på sko. Heldigvis hadde æg en luskam, og når det var godt solskinn, kledde vi oss naken og løska oss, og plukka lusa av klean. Vi vaska oss også i myrvatn.

Då vi kom tel Tromsø, var det ikkje trilla nåkka rød løpar ut for oss, men vi var jo en slagen arme, så vi kunne vel ikkje vente det bedre. Men det var en fattigslig mottakelse vi fikk. Huske at dem hadde matutdeling tel soldatan i Turnhallen. Vanlig brødskiva med brunost og separert melk og kaffi vess vi ville ha. Vi fikk også ligge på anviste plassa, hadde jo ullteppen sjøl. Var heldig og fant kofferten min igjen som æ hadde dressen min i.